Autisme

Nadia Olonkin

I Dag og Tid 8. desember spør journalist Per Anders Todal om økningen i autismespekterforstyrrelser (ASF) kan ha sammenheng med økt skjermbruk blant barn.

Videre skriver han at årsakssammenhengene nok er komplekse og det neppe er én faktor alene som er skyld i at stadig flere barn og unge diagnostiseres med ASF.

Her er en annen hypotese: praksisen med tidlig barnehagestart og omfattende institusjonalisering kan oppleves som så belastende for de pre-verbale barna at det har potensial til å føre til en skjevutvikling av barnas sentralnervesystem. Fremveksten av denne praksisen korrelerer nemlig også med økningen i forekomsten av ikke bare ASF, men også andre nevroutviklingsforstyrrelser slik som eksempelvis attention deficit / hyperactivity disorder, bedre kjent som ADHD.

Nevroutviklingsforstyrrelser viser til mangelfull eller forsinket utvikling av funksjoner knyttet til den biologiske modningen av sentralnervesystemet, og viser seg i symptomer som samsvarer med diagnoser som ADHD og ASF. I tillegg er også flere av symptomene overlappende med symptomer fra posttraumatisk stressyndrom.

Menneskebarnet er naturlig prematurt, det fødes med kun en fjerdedel av hjernens endelige størrelse, ved treårs alder er ca. 90 prosent av veksten oppnådd. Det vil si at det meste av hjernen, som utgjør mesteparten av det sentrale nervesystemet, utvikles i løpet av barnets tre første leveår – i møte med omgivelsene.

Barnets sanseinntrykk er med på å utforme millioner av nevrale forbindelser (synapser) i hjernen som etter hvert utgjør barnets «kart» og gjenspeiler barnets reaksjons- og adferdsmønstre i møte med omverdenen livet gjennom.

Dersom barn opplever sin omverden som krevende, får en spade i hodet eller savner mamma, er barnet avhengig av reguleringsstøtte fra en nær omsorgsgiver for å føle seg trygg, for at erfaringen skal kunne integreres i barnet på en formålstjenlig måte. Ettåringen har ikke kognitive ferdigheter til å forstå om de er, relativt sett, trygge, de kan kun erfare å være i tryggheten eller ikke.

Dersom reguleringsstøtten uteblir, risikerer man at barnet forblir utrygt i en tilstand der barnets stressresponssystem er aktivert frem til barnet får reguleringsstøtte av en omsorgsperson barnet er tilstrekkelig trygg på.

I regjeringens NOU 2017:12 kan man lese at dersom barn ikke raskt nok oppnår nærhet til en omsorgsperson som kan tilby tilstrekkelig med reguleringsstøtte, vil stressresponssystemet forbli aktivert, noe som fører til at overveldende, skremmende hendelser integreres i barnet på en uhensiktsmessig måte. Barnet kan oppleve å utvikle et smalt toleransevindu der det lett havner i en hypo- eller hyperaktivering ved hverdagslige aktiviteter og i samspill med andre. Hyperaktiveringen innebærer adferds- og reaksjonsmønstre som vil kunne kvalifisere for diagnoser som ADHD, angst eller adferdsforstyrrelser, mens en hypoaktivering kan kvalifisere for diagnoser som depresjon eller dissosiative lidelser, som kan forveksles med autistiske trekk. Med andre ord er reguleringsstøtten fra en trygg omsorgsperson, som barnet føler trygghet med, svært viktig for barns nevrobiologiske utvikling og fungering livet gjennom.

Når barnehagelærere landet over da forteller om lav bemanning, høyt sykefravær, mangelfull pedagogtetthet og omfattende bruk av nye, ufaglærte vikarer, er det viktig å stille spørsmålstegn ved hvorvidt praksisen med tidlig barnehagestart og omfattende institusjonalisering der barnet tilbringer 41 timer (og mer) per uke fra ca. 12 måneders alder, kan være til skade.

Ettåringenes inntog i barnehagen skøyt for alvor fart for 20–30 år siden, parallelt med denne utviklingen har forekomsten av diagnoser knyttet til skjevutvikling av sentralnervesystemet nærmest eksplodert; på ti år, fra 2012 til 2022, så har tallet på barn under fem år med en ASF blitt firedoblet, fra 317 til 1265 for gutter og enda verre (relativt sett) for jentene som har gått fra 81 i 2012 til 382 ti år senere. Ifølge reseptregisteret har forekomsten av ADHD økt fra 11.000 i 2007 til 42.000 ti år senere. Leger mener denne økningen i forekomsten er reell og ikke et resultat av endret diagnostikk, altså er det noe i omgivelsene våre som bidrar til utviklingen.

Årsakssammenhengen er kompleks, men vi kan ikke se bort ifra at praksisen med tidlig barnehagestart og omfattende institusjonalisering kan være en medvirkende årsak til økningen i forekomsten av nevroutviklingsforstyrrelser. Hypotesen må være verdt å utforske.

Nadia Olonkin er miljøterapeut med master i menneskerettar og sit i leiargruppa i foreininga Små barns beste.