Iran og Saudi-Arabia

Ola Blokkum

Det politiske Norge har et offer som det gnager vellystelig på! Per Sandberg har tråkket i salaten med begge føttene og dratt fokus mot kjærestens hjemland, Iran.

Sandberg har gjort Iran en real bjørnetjeneste. Hans positive omtale av landet og folket, som av egen erfaring er berettiget, har paradoksalt styrket skepsisen til landet og folket. Deltakelsen i markeringen av Khomeinis maktovertakelse burde han ha forbigått i stillhet. Landets manglende respekt for mennesket er på nivå med Saudi-Arabia, den religiøse motpolen. En har lett for å glemme at sjahen var en like stor despot som Khomeini, men han hadde vestens velsignelse, takket være oljen.

Dårlig vestlig politisk håndverk var en vesentlig grunn til at Khomeini kom til makten.

Det politiske Norge har lett for å henge seg på når Iran kommer i fokus, og det mangler ikke på sterke adjektiver. Mye er velfortjent, men det som skurrer, er mangelen på en tilsvarende politisk reaksjon når temaet er Saudi-Arabia. Selv om vesten er klar over de overgrep som skjer i Saudi-Arabia, uteblir reaksjonene fra politisk hold. Det kan skyldes to faktorer. Det ene er at det politiske apparatet i USA har garantert for kongefamiliens maktposisjon. Det andre er redselen for konsekvensene ved å rette åpen kritikk mot landet. Det fikk Sverige føle i 2015, da Sveriges utenriksminister Margot Wallstrøm kritiserte behandlingen av bloggeren Raif Badawi. Saudi kalte tilbake sin ambassadør og blokkerte handelssamkvemet. Da Tyskland kritiserte landets intervensjon i Jemen, ble flere tyske firma utestengt. Nå sist har Canada fått føle Saudis vrede da de protesterte mot behandlingen av kvinnelige aktivister. 15.000 studenter ble kalt hjem fra Canada, og den kanadiske ambassadøren ble «utvist».

Landet har samme reaksjonsmønster som Kina når det blir utsatt for kritikk, sterkt fornærmet.