Olav Nygard
Olav Nygard (1884–1924).
Foto: Ukjend / NTB
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Dikt
Tusen takk til Dag og Tid for at de set fokus på lyrikaren Olav Nygard ved å trykkja dikt frå den siste diktsamlinga hans, «Ved vedbande», som kom ut for hundre år sidan, eit år før han døydde berre 40 år gammal. Det gler meg storleg!
Det er nok ikkje mange i dag som kjenner til denne særmerkte diktaren frå Modalen i Hordaland. Det er fleire grunnar til det, han fekk berre utgjeve fire diktsamlingar i si levetid, og både språkform og innhald er vanskeleg tilgjengeleg.
Olav Nygards språk er rikt og variert med mange gamle uttrykk og samansette former som dei fleste vil trenga ordbok for å få med seg. Det han vil formidla, går òg langt utover kvardagsrealismen, Olav Nygard var ein visjonær mystikar som prøvde å gje «ljodham» til det Asbjørn Aarnes kallar det «ugjensigelige» med referanse til Charles Baudelaire. Det viser og til hans eigne erfaringar, som når han i «Minnevigsle» skriv om «den vaaren fyrehenge rivna», og han fekk eit glimt inn i den andre verda.
Som poet blir han av mange rekna som ein av dei store, Claes Gill uttrykte ein gong at hadde Olav Nygard uttrykt seg på eit verdsspråk, ville han hatt eit namn i verdslitteraturen, saman med Keats, Burns og Shakespeare som han og omsette. Når eg skriv dette, sit eg med førsteutgåva av Flodmaal frå 1913, kjøpt av svigerfar min for meir enn nitti år sidan og med hans understrekingar og små kommentarar. Det er som ein lysande liten skatt.
Skal ein framheva eit dikt av Olav Nygard, må det vera «Til son min», som var mellom dei dikta som låg att då han døydde så altfor tidleg. Asbjørn Aarnes framhevar òg dette diktet som eit høgdepunkt i Nygards dikting, ja, kanskje i norsk lyrikk i det heile (Poesien hos Olav Nygard, Pax 2004). «Far, skal eg få eit dikt?» spør sonen Sigurd. Faren svarar: «Ja, og det er eit dikt som ingen son i verda har fått maken til.» Kanskje han hadde rett i det? Eg siterar den fantastiske avslutninga av diktet:
Daa brast dei aandelett æterkringar,
Og jorda med si dragmakt naadde inn.
Daa seig du kvar den stund i mindre svingar
Til du i vogga låg med varme kinn.
I 1984, då det var hundre år sidan diktaren vart fødd, gav Norsk Bokreisingslag ut Dikt i samling, med eit fint etterord av Conrad Clausen og ei helsingsliste. Til neste år er det 100 år sidan han døydde 11. februar 1924, det bør òg markerast.
Til Olav Nygard
Vintermorgon,
gjennomskinleg og uforløyst
det knasar i is langs vegen
tida sprekk og vert
vidopen mot det andre
ljoset brenn februarkaldt
inn i vestlandsdagen
å vera heime i bygda
å leva i kosmos
uroleg søkjande over jordskorpa
der «sola skyt livkveikjingspiler
til hundradtals klotar og fleir.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Dikt
Tusen takk til Dag og Tid for at de set fokus på lyrikaren Olav Nygard ved å trykkja dikt frå den siste diktsamlinga hans, «Ved vedbande», som kom ut for hundre år sidan, eit år før han døydde berre 40 år gammal. Det gler meg storleg!
Det er nok ikkje mange i dag som kjenner til denne særmerkte diktaren frå Modalen i Hordaland. Det er fleire grunnar til det, han fekk berre utgjeve fire diktsamlingar i si levetid, og både språkform og innhald er vanskeleg tilgjengeleg.
Olav Nygards språk er rikt og variert med mange gamle uttrykk og samansette former som dei fleste vil trenga ordbok for å få med seg. Det han vil formidla, går òg langt utover kvardagsrealismen, Olav Nygard var ein visjonær mystikar som prøvde å gje «ljodham» til det Asbjørn Aarnes kallar det «ugjensigelige» med referanse til Charles Baudelaire. Det viser og til hans eigne erfaringar, som når han i «Minnevigsle» skriv om «den vaaren fyrehenge rivna», og han fekk eit glimt inn i den andre verda.
Som poet blir han av mange rekna som ein av dei store, Claes Gill uttrykte ein gong at hadde Olav Nygard uttrykt seg på eit verdsspråk, ville han hatt eit namn i verdslitteraturen, saman med Keats, Burns og Shakespeare som han og omsette. Når eg skriv dette, sit eg med førsteutgåva av Flodmaal frå 1913, kjøpt av svigerfar min for meir enn nitti år sidan og med hans understrekingar og små kommentarar. Det er som ein lysande liten skatt.
Skal ein framheva eit dikt av Olav Nygard, må det vera «Til son min», som var mellom dei dikta som låg att då han døydde så altfor tidleg. Asbjørn Aarnes framhevar òg dette diktet som eit høgdepunkt i Nygards dikting, ja, kanskje i norsk lyrikk i det heile (Poesien hos Olav Nygard, Pax 2004). «Far, skal eg få eit dikt?» spør sonen Sigurd. Faren svarar: «Ja, og det er eit dikt som ingen son i verda har fått maken til.» Kanskje han hadde rett i det? Eg siterar den fantastiske avslutninga av diktet:
Daa brast dei aandelett æterkringar,
Og jorda med si dragmakt naadde inn.
Daa seig du kvar den stund i mindre svingar
Til du i vogga låg med varme kinn.
I 1984, då det var hundre år sidan diktaren vart fødd, gav Norsk Bokreisingslag ut Dikt i samling, med eit fint etterord av Conrad Clausen og ei helsingsliste. Til neste år er det 100 år sidan han døydde 11. februar 1924, det bør òg markerast.
Til Olav Nygard
Vintermorgon,
gjennomskinleg og uforløyst
det knasar i is langs vegen
tida sprekk og vert
vidopen mot det andre
ljoset brenn februarkaldt
inn i vestlandsdagen
å vera heime i bygda
å leva i kosmos
uroleg søkjande over jordskorpa
der «sola skyt livkveikjingspiler
til hundradtals klotar og fleir.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.