Språk

Atle Måseide

I debatten om statusen til og behovet for norsk fagspråk ved universitet og høgskolar blir det hevda at engelsk bør overta. Undervisning og publisering bør vere på engelsk.

Ein mangelfullt handheva regel ved universitet og høgskolar er at skal utlendingar få fast vitskapleg stilling, skal dei i løpet av ei viss tid ha lært seg norsk, slik at dei kan ta del i norskspråkleg undervisning og kommunikasjon og utføre administrative plikter.

Kravet, som bør handhevast strengt, kan ha eitt unnatak: Er ein utlending på grunn av spesiell kompetanse hyrt i ei rein forskarstilling, er kravet urimeleg.

Som tilsett i vitskapleg stilling ved universitet/høgskole, har ein forskings-, undervisnings- og administrasjonsplikt. Gitt at det ved eit institutt med tjue vitskapleg tilsette er tre utlendingar. Det er ikkje er krav om at dei skal lære norsk. I løpet av kort tid er instituttet delt i A- og B-lag. Dei tre som meistrar engelsk, utgjer A-laget, resten er B-laget. A-laget får attraktive undervisningsjobbar, da dei lengst komne studentane meistrar fagets engelskspråklege terminologi og engelsk generelt betre enn nye studentar. Elementærundervisninga tilfell B-laget.

Administrasjonsplikta inneber at ein må ta del i komitear og utval av ulike slag, irekna institutt- og fakultetsråd. Er det rimeleg å krevje at dei norskspråkleg vitskapleg og administrativt tilsette skal måtte lære seg engelsk administrasjonsterminologi for at dei ikkje-norskspråklege skal kunne oppfylle pliktene sine? Kva med saksdokument? Omsetting til engelsk krev ekstraarbeid og pengar.

Får A-laget dei interessante undervisningsoppgåvene, samstundes som dei slepp unna administrative plikter, må det gå ut over instituttet. Kollegiale forhold blir øydelagde. Motivasjonen for forsking og publisering avtar. Instituttet og universitetet/høgskolen vil tape på det.

Ein oppfyller forskingsplikta om ein publiserer på engelsk. Dette går ikkje ut over kollegaene. Men fortrenger engelsk andre språk, isolerer akademia seg frå andre tradisjonar.

Kva om ein norskspråkleg tilsett insisterer på å publisere på norsk? Ein kan ikkje forby det. Men det verkar som om ein oppfattar det som sand i maskineriet: Universitet og høgskolar tar del i ei internasjonal tevling. Difor må du publisere for internasjonale lesarar!

Det avgjerande er dette: Kvifor har Noreg investert i universitet og høgskolar? Det kostar årleg store summar. Svaret er opplagt: Eit land investerer i høgare utdanning for å utvikle, halde ved like og fornye nødvendige kunnskapar og kompetansar.

Dette er oppgåva til universiteta og høgskolane. Gjennom internasjonalt samarbeid formidlar dei nytt frå forskingsfronten til eige og andre lands forskarar. Avgjerande er likevel at slik kunnskap og kompetanse gjennom undervisning kan formidlast vidare til norske studentar, som i sin tur skal anvende lærdommen i praktisk arbeid av ulikt slag.

Skal nødvendig kunnskap og kompetanse omsettast i praktisk handling, og dette gjeld alle fagområde, er det nødvendig å utvikle, halde ved like og fornye eit nasjonalt fagspråk med røter i norsk daglegspråk, slik at kunnskapar og kompetansar ein har tileigna seg gjennom akademiske studium, lar seg formidle til andre og bli tatt i bruk med dei resultat ein har behov for.

Studentar skal ikkje primært utfalde seg på forskingsfronten – dette er for dei få. Det store fleirtalet går etter studiet inn i funksjonar i samfunnet som krev at dei kan forklare det dei gjer, og omsette det til praktiske arbeidsoppgåver andre utan same utdanning kan forstå og utføre. Psykologen med fagleg vokabular pasienten ikkje skjønar, og som ikkje kan omsette det eller forklare ting på skjønleg norsk, er bortkasta investering. Dette gjeld all akademisk utdanning. Å orsake seg med at (nesten) alle lærebøker er på engelsk, er uttrykk for intellektuell latskap og provinsielt fjolleri.

Éi innvending er at norske studentar er flinke i engelsk. Det er dei ikkje. Dei er rimeleg gode i engelsk small talk. Akademisk engelsk meistrar dei ikkje. For om lag tjue år sidan klaga nokre studentar over at ein tekst dei skulle lese, var på engelsk. Eg bad dei skaffe seg ordbok og slå opp orda dei ikkje forstod. Etter andletsuttrykka å dømme var dette på line med ein dødsdom.

Eg har sete i mange hovudfags- og mastergradskomitéar. Fleire og fleire skriv avhandlinga si på engelsk. Enkelte får A. Dei skriv som regel god engelsk. Fleirtalet øydelegg for seg sjølv ved å skrive på eit språk dei ikkje meistrar.

Universitet og høgskolar bør innføre eit semester der studentane lærde å skrive skikkeleg norsk. Med 50 års røynsle som sensor kan eg trygt seie at skrivekompetansen, særleg hos dei som kjem direkte frå vidaregåande skole, er dårleg. Skal dei få fagleg utbytte av arbeidet sitt, er det langt meir fornuftig at dei lærer å formulere fagleg forståing på skjønleg norsk enn hjelpelaust engelsk. Til det krevst arbeid med norsk fagspråk, ikkje røyndomsfjern ønskjetenking om akademiske verdsmeisterskap.