Nedrebø og Putin
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Politkk
Etter at eg for nokre veker sidan skreiv kommentaren «Washingtons mann i Brussel», er det blitt ein debatt med Tore Nedrebø. Hovudinnvendinga hans er at USA ikkje har interessesfærar, i motsetnad til Russland.
Dette er i strid med 200 års historisk empiri. Nedrebø argumenterer ikkje godt for seg, etter mitt syn. Verdsbiletet hans står fram som selektivt, privat og prega av ønsketenking. Derfor tenkte eg at det berre var eit tidsspørsmål før Nedrebø kom til å skulde meg for å være Putins hjelpar. Sist veke, etter at eg på sakleg grunnlag hadde tilbakevist førre runden hans med innvendingar, kom det. Først legg Nedrebø falske ord i munnen på meg: Han hevdar eg reduserer krigen til ein maktkamp mellom stormaktene, noko eg aldri har gjort. Så skriv han: «Strøksnes spring på denne måten Putins ærend og undergrev Ukrainas fridomskamp.»
Slik talar ein mann som er gått tom for argument. Dette er den usles siste argument.
Les også: «Antiamerikansk relativisme»
Ser ikkje Nedrebø sjølv ironien? Han hevdar det går føre seg ein kamp mellom verdiar, at «vi» slåst for demokrati, ytringsfridom og rett til å søke ei anna sanning enn den vi blir fortalt av våre leiarar. Og når eg skriv ein kommentarartikkel som nyanserer biletet, ved hjelp av historiske fakta, så kallar han meg for ein svikar og nyttig idiot for Putin. Han vil ha slutta rekker og bøygde nakkar rundt den versjonen som Washington til kvar tid serverer oss. Han held for øyra om nokon peiker på at USA òg har starta ei rekke ulovlege krigar som har teke livet av millionar sivile, eller på at landet har militært nærvær over heile verda for å verne sine interessesfærar.
Mi plikt, overfor meg sjølv og lesarane, er å søke sanning på eit objektivt grunnlag og å peike på dobbeltmoral der han finst. Min jobb er ikkje å falle for ein lettkjøpt supporterpsykologi som kolporterer det som er amerikansk propaganda, når denne er i openlys strid med historiske kjensgjerningar. Dette er ikkje mi oppgåve. Det er Nedrebø si, og han har lagt oppgåva på seg sjølv, til og med frivillig.
Nedrebø og Putin har éin ting til felles. Alle avvik frå Putins versjon blir hevda å vere svik, som «utanlandske aktørar» står bak. Nedrebø nyttar same modell når han freistar å stemple meg. At han reagerer slik, viser at verdiane vi liksom skal kjempe for, ikkje tyder noko for Nedrebø i praksis. For han er dei ord å pynte seg med.
Nedrebø har etter to forsøk ikkje peikt på ein einaste feil i min artikkel. Eg takkar for meg.
Morten A. Strøksnes er journalist i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Politkk
Etter at eg for nokre veker sidan skreiv kommentaren «Washingtons mann i Brussel», er det blitt ein debatt med Tore Nedrebø. Hovudinnvendinga hans er at USA ikkje har interessesfærar, i motsetnad til Russland.
Dette er i strid med 200 års historisk empiri. Nedrebø argumenterer ikkje godt for seg, etter mitt syn. Verdsbiletet hans står fram som selektivt, privat og prega av ønsketenking. Derfor tenkte eg at det berre var eit tidsspørsmål før Nedrebø kom til å skulde meg for å være Putins hjelpar. Sist veke, etter at eg på sakleg grunnlag hadde tilbakevist førre runden hans med innvendingar, kom det. Først legg Nedrebø falske ord i munnen på meg: Han hevdar eg reduserer krigen til ein maktkamp mellom stormaktene, noko eg aldri har gjort. Så skriv han: «Strøksnes spring på denne måten Putins ærend og undergrev Ukrainas fridomskamp.»
Slik talar ein mann som er gått tom for argument. Dette er den usles siste argument.
Les også: «Antiamerikansk relativisme»
Ser ikkje Nedrebø sjølv ironien? Han hevdar det går føre seg ein kamp mellom verdiar, at «vi» slåst for demokrati, ytringsfridom og rett til å søke ei anna sanning enn den vi blir fortalt av våre leiarar. Og når eg skriv ein kommentarartikkel som nyanserer biletet, ved hjelp av historiske fakta, så kallar han meg for ein svikar og nyttig idiot for Putin. Han vil ha slutta rekker og bøygde nakkar rundt den versjonen som Washington til kvar tid serverer oss. Han held for øyra om nokon peiker på at USA òg har starta ei rekke ulovlege krigar som har teke livet av millionar sivile, eller på at landet har militært nærvær over heile verda for å verne sine interessesfærar.
Mi plikt, overfor meg sjølv og lesarane, er å søke sanning på eit objektivt grunnlag og å peike på dobbeltmoral der han finst. Min jobb er ikkje å falle for ein lettkjøpt supporterpsykologi som kolporterer det som er amerikansk propaganda, når denne er i openlys strid med historiske kjensgjerningar. Dette er ikkje mi oppgåve. Det er Nedrebø si, og han har lagt oppgåva på seg sjølv, til og med frivillig.
Nedrebø og Putin har éin ting til felles. Alle avvik frå Putins versjon blir hevda å vere svik, som «utanlandske aktørar» står bak. Nedrebø nyttar same modell når han freistar å stemple meg. At han reagerer slik, viser at verdiane vi liksom skal kjempe for, ikkje tyder noko for Nedrebø i praksis. For han er dei ord å pynte seg med.
Nedrebø har etter to forsøk ikkje peikt på ein einaste feil i min artikkel. Eg takkar for meg.
Morten A. Strøksnes er journalist i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.