Når lillebror blir størst
Ei tenkt samling av russiske herskarar gjennom tidene.
Til syvende og sist hviler det russiske argumentet utelukkende på den sterkestes rett.
Nylig har Natos generalsekretær, nordmannen Jens Stoltenberg, uttalt at Putin i sitt forvirrede hode ønsker å bestemme hva Ukraina kan gjøre.
Skjønt Putin meget vel kan være forvirret, bærer hans tankegang preg av en viss logikk, som har dype røtter i russisk selvoppfattelse gjennom historien. Imidlertid gjør ikke dette forvirringen mindre, snarere tvert imot.
Det tradisjonelle Russland, slik vi kjenner det fra tiden før Sovjetunionen, går tilbake til Moskva-fyrstene i det 13. århundre. Under disse utviklet det seg en autokratisk styreform, som tenderte mot en keiserlig allmektighet, der fyrstene ble sett på som territoriale guder. Denne styreformen ble ytterligere forsterket under de påfølgende dynastiene, ikke minst Romanov-dynastiet (1613–1917).
Opprinnelsesmyte
Sentralt i det russiske fyrste- og senere tsar-/keiserstyret var forsøket på å begrunne makten ved å knytte dens opprinnelse sammen med noe høyverdig og gammelt, som det senere riket ble fremstilt som en nedstamning fra eller fortsettelse av. Således oppsto en russisk opprinnelsesmyte som både ble brukt gjennom tidene til å rettferdiggjøre det russiske styrets selvforståelse, og som fremdeles er aktuell i dag, idet myten tjener som et ideologisk bakteppe for invasjonen av Ukraina.
Myten følger flere hovedlinjer. En første linje kan betegnes som en dynastisk tilnærming til fyrstenes/tsarenes/keisernes maktgrunnlag, der dette forankres hos en første beundringsverdig forfader.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
