Nylig har Natos generalsekretær, nordmannen Jens Stoltenberg, uttalt at Putin i sitt forvirrede hode ønsker å bestemme hva Ukraina kan gjøre.

Skjønt Putin meget vel kan være forvirret, bærer hans tankegang preg av en viss logikk, som har dype røtter i russisk selvoppfattelse gjennom historien. Imidlertid gjør ikke dette forvirringen mindre, snarere tvert imot.

Det tradisjonelle Russland, slik vi kjenner det fra tiden før Sovjetunionen, går tilbake til Moskva-fyrstene i det 13. århundre. Under disse utviklet det seg en autokratisk styreform, som tenderte mot en keiserlig allmektighet, der fyrstene ble sett på som territoriale guder. Denne styreformen ble ytterligere forsterket under de påfølgende dynastiene, ikke minst Romanov-dynastiet (1613–1917).

Opprinnelsesmyte

Sentralt i det russiske fyrste- og senere tsar-/keiserstyret var forsøket på å begrunne makten ved å knytte dens opprinnelse sammen med noe høyverdig og gammelt, som det senere riket ble fremstilt som en nedstamning fra eller fortsettelse av. Således oppsto en russisk opprinnelsesmyte som både ble brukt gjennom tidene til å rettferdiggjøre det russiske styrets selvforståelse, og som fremdeles er aktuell i dag, idet myten tjener som et ideologisk bakteppe for invasjonen av Ukraina.

Myten følger flere hovedlinjer. En første linje kan betegnes som en dynastisk tilnærming til fyrstenes/tsarenes/keisernes maktgrunnlag, der dette forankres hos en første beundringsverdig forfader.

Ifølge denne tradisjonen nedstammet de første moskovittiske fyrstene fra det eldre fyrstedømmet Kyiv-riket, også kalt Kyiv-Rus eller bare Rus, hvis hovedsete var Kyiv, og som eksisterte fra ca. 880 til midten på 1200-tallet, da det ble erobret av mongolene.

Etter mongolenes invasjon ble det politiske og religiøse senteret flyttet fra Kyiv til Vladimir i dagens sentrale Russland og deretter til Moskva.

Russlands moderby var altså Kyiv, og det var russernes plikt å sørge for at en dag ville alle landene som opprinnelig var en del av det gamle Kyiv-riket, igjen være en del av en forent russisk stat. Ettersom fyrstene i Moskva ble betraktet som de rettmessige arvingene til arven etter Kyiv, ville deres fortsatte eksistens være en sikkerhet for at det russiske folkets historiske bestemmelse ble oppfylt. Denne bestemmelsen eller misjonen var foreningen av Store-Russland med Hvite-Russland og med Lille-Russland.

Ved siden av den dynastiske begrunnelsen forfektes også et demografisk argument. Ifølge denne tolkningen flyktet den opprinnelige befolkningen i Kyiv-riket etter mongolenes invasjon nordover til Moskva-fyrstedømmet. Samtidig flyttet grupper av bønder fra polske og litauiske områder i vest østover og bosatte seg i det gamle Kyiv-riket. Disse nye immigrantene representerer forfedrene til dagens mennesker i Ukraina. Følgelig er ifølge den russiske historiske selvforståelsen Ukraina i dag et land erobret av fremmede.

Profeti

Som et tredje argument skal nevnes en profeti fremsatt av munken Theofilos av Pskov (eller Filofei, ca. 1465–1542). Profetien gikk ut på at dannelsen av det russiske tsarriket var en del av en større gudsplan. Ifølge planen vil alle kristne riker til slutt smelte sammen med det russiske riket og utgjøre det endelige gudsriket. To Roma-riker, skriver han, har falt (det latinske Roma i Italia og i hans egen tid det østromerske Konstantinopel-riket, som var blitt erobret av osmanene), et tredje Roma eksisterer fortsatt (det russiske Moskva), og et fjerde vil aldri komme.

Satt på spissen finner vi endelig det synet at selve ideen om Russland er utenkelig uten Lille-Russland eller Ukraina. Ifølge denne oppfatningen har Russland og Ukraina gjennom flere århundrer utgjort en politisk og kulturell dualistisk enhet, der de to gjensidig utfyller og betinger hverandre. Den russiske kulturen er meningsløs uten den ukrainske, likesom den ukrainske kulturen er meningsløs uten den russiske.

Hvor langt holder denne russiske selvoppfattelsen?

Svenske vikinger

Ifølge en gammel krønike ble Kyiv-riket grunnlagt av svenske vikinger. Allerede så tidlig som på 700-tallet reiste de på de store elvene gjennom dagens Russland til Svartehavet og Bysants, men også østover til Det kaspiske hav og derfra inn i Iran og andre muslimske riker.

Omkring 862 valgte de slaviske stammene tre svenske brødre til sine konger. Den eldste av disse het Rurik. De tre kongene bygget forsvarsborger og innførte et skattesystem. Etter kort tid døde de yngste av brødrene slik at Rurik ble sittende igjen som enehersker. Han ble stamfar til et dynasti av opprinnelige skandinaviske vikingkonger som skulle regjere over de slaviske stammene i området i flere hundre år.

Kyiv-riket begynte å forfalle på 1200-tallet da det ble delt i mindre fyrstedømmer som bekjempet hverandre og ikke kunne enes om et felles forsvar eller en felles politikk mot invaderende steppefolk. I 1240 angrep mongolene Kyiv og tok byen. Hermed opphørte Kyiv-riket å eksistere.

Ett av fyrstedømmene som løsrev seg fra Kyiv, var storfyrstedømmet Vladimir (1157–1331) i den nordøstre delen av riket, som blant annet omfattet byen Moskva. I 1263 ble storfyrstedømmet Moskva etablert. Det skulle eksistere frem til 1547, da det ble avløst av tsardømmet Moskva.

Den første fyrsten av Moskva var Daniel I, som tilhørte Rurik-dynastiet. Rurik-dynastiet fortsatte å styre over Moskva frem til 1598, da den siste storfyrsten av Rurik-slekten, Fjodor I, døde, og makten gikk over til et nytt dynasti.

I århundrene som fulgte dets etablering, underla Moskva seg gradvis de omkringliggende fyrstedømmene, også restene av Kyiv-riket, hvis bestrebelser på å bli en selvstendig stat under kosakkene etter en lang frihetskamp endelig ble kvelt av Peter den store i begynnelsen av 1700-tallet. Samme maktanvendelse i forholdet til sine naboer går igjen i hele Russlands historie som den egentlige årsaken til oppbyggingen av riket.

Selvmotsigelser

Anvendt på dagens situasjon gir den russiske historiske selvforståelsen opphav til flere selvmotsigelser. For det første, hvis Moskva-fyrstene kunne påberope seg en historisk misjon i arven etter Kyiv-riket, er det vanskelig å se hvorledes denne skulle begrunne den totale ødeleggelse av Ukrainas kulturelle og politiske identitet, som dagens russiske invasjon synes å ha som mål, og som også er en del av russernes egen identitetsforståelse.

For det annet, hvis dagens ukrainske befolkning opprinnelig er vestslavisk, slik det ifølge en tradisjon er blitt hevdet, blir det meningsløst å ville innlemme Ukraina i en felles russisk befolkning. Eventuelt må man slutte at dagens befolkning i Ukraina forstått som en fremmed befolkning, skal utryddes slik at den ekte befolkningen kan vende tilbake til sitt moderland.

Og for det tredje: Vi må også spørre oss om på hvilken måte historisk arv eller påberopelse av en sådan kan gi en moralsk rett og i det nærværende tilfelle gjøre en krig til en rettferdig krig, ja, til en plikt?

Den sterkestes rett

Fra at noe er, kan man ikke slutte at det som er, også bør være slik. I sistnevnte ligger noe bydende, som ikke ligger i de historiske kjensgjerningene alene, hvor grundig vi enn betrakter dem. En kjensgjerning er aldri annet enn en kjensgjerning, mens vi derimot i moralen er over på frihetens område, som overskrider enhver kjensgjerning.

Til syvende og sist hviler det russiske argumentet utelukkende på den sterkestes rett. Men makt gir ingen rett. Makt er basert på fysisk styrke, men å gi etter for fysisk styrke er å handle ut fra nødvendighet og ikke ut fra den frie viljen, i høyden ut fra forsiktighet. Når ble å handle mot den frie viljen en plikt?

Hans Kolstad er dr. philos.