Munch som avsporing

Da det såkalte Munchmuseet i Bjørvika åpnet 22. oktober, skrev pressen rikelig om byggets utseende, men ikke om de museumstekniske sider og den politiske prosessen bak. Som supplement til Ronny Spaans’ fyldige omtale 29. november kan det gis noen punkter fra tolv års arbeid av en tverrfaglig gruppe opprinnelig utgått fra Det Norske Videnskaps-Akademi. Vi har også dokumenter unndratt offentlighet, som viser hva som egentlig drev flyttingen av museet fra Tøyen til Bjørvika.

Knekken på Lambda er «et portrett av Munch», eller «et bukk i takknemlighet mot byen», ifølge arkitekt Juan Herreros’ fleksible retorikk. Men knekken er en mote i spansk byggeri fra 10–15 år tilbake; opptil 20 replikker er registrert. Som ferdigvare er designet uansett et fremmedelement. At juryens leder nå trekker vinnerplassen, sier sitt om juryen. At museets direktør vil redde fadesen ved å sette likhetstegn mellom kritikken av bygget og den tidlige kritikken av Munchs kunst er pinlig. Edvard Munchs dypt originale og personlige livsverk har intet til felles med denne dusinvaren og dens industrielle assosiasjoner.

Navnet er et bedrageri. «Et av verdens største museer for en enkeltkunstner», hevdet Oslo kommune og fikk 600 millioner i statstilskudd til et angivelig «nasjonalt ansvar». Men bygget skulle huse fire kommunale kunstsamlinger, pluss samtidskunst, pluss private samlinger med behov for «fasjonabel» markedseksponering. I 2016 ville direktøren bli kvitt både konkurransenavnet «Lambda» (som han trodde var et spansk ord) og begrepet «museum» for ikke å virke kjedelig på ungdommen. Det ble MUNCH i steilskrift, som kopi av byggets massedesign.

Moderne museer er horisontale, helt eller delvis nedgravd i terreng for å gi stabilt klima på optimal driftsøkonomisk måte. Høyhus bruker mye plass til trapper og heiser (høy brutto-nettofaktor), og må med sin maksimale ytterflate til volum ha fordyrende og kompliserte klimaanlegg. Lambdas 30 prosent trapper er sløseri med plass, klimaanlegget er stadig uløst med mulig stengning i perioder. Bygget står ifølge geologer på landets verste byggegrunn og trengte 311 stålpåler ned til fjell. Både form og plassering er utsøkt dårlige utgangspunkt for et museum. Et Tøyen-alternativ ville ha kostet en tredel i bygging og drift.

En korrupsjonsartet politisk prosess lå bak flyttingen til Bjørvika. Bomben sprang på en hastig arrangert pressekonferanse 27. mai 2008 ledet av byrådsleder Erling Lae (H) og kulturminister Trond Giske (Ap) – sistnevnte med nyheten om Nasjonalmuseets flytting til Vestbanen. Det hele ble presentert som en solskinnshistorie, som på rekordtid og uten byråkratiske formaliteter hadde løst hovedstadens angivelige museumsproblemer: «Om vi hadde gått offentlig ut med noe, ville det veltet hele spillet», sa Lae, og Giske tilføyde at alt ville stoppet hvis saken var sendt på høring. Det vakte ingen mistanke.

Det Lae ikke fortalte, og som nå er glemt i medienes tilbakeblikk, var at bystyret i desember 2005 enstemmig vedtok utbygging av museet på Tøyen. Alternativanalyser forelå i mai 2006, med nybygg ved siden av det eksisterende som det gunstigste for kommunen. Så stoppet saken opp. Våren 2007 skyldte Lae på økonomien, Holmenkollskandalen var blant flere problemer man hadde viklet seg inn i. Likevel kjøpte byrådet to måneder senere vestbanetomten uten noen klar plan for dens bruk. Det var en ny fiasko. Nødløsningene inkluderte Munch-museet, men året etter ble tomta solgt tilbake til staten. I mellomtiden var museet blitt en brikke i et tilfeldig spill der byrådet bak lukkede dører ble presset inn i Bjørvikas utbyggerinteresser, med tidsfrist. Derfor den raske pressekonferansen i mai 2008.

HAV Eiendom AS hadde i realiteten overtatt regien, utlyste arkitektkonkurranse på egne premisser og valgte jury uten deltagelse fra museet. Vinnerkonseptet Lambda i Bjørvika ble likevel nedstemt i åpen byrådsbehandling i 2011. Det gjenoppsto via bakrommet i mai 2013 som SVs byttehandel med «Tøyen-løftet», en urealistisk avtale som etter hvert smuldret opp. Sakens siste tragiske fase ble politikk løsrevet fra sak: Museet ble en partipolitisk kasteball, der velgerløfter ble brutt for å komme i posisjon ved neste valg.

Ikke på noe avgjørende trinn i prosessen var argumentasjonen faktabasert, hverken faglig, teknisk eller økonomisk. Uten manipulasjoner og usannheter ville ikke bygget i Bjørvika stått der i dag. HAV Eiendom AS opplyser at fortjenesten på prosjekter og tomtesalg øker med Munch som prestisjebygg i deres område – reist for skattebetalernes midler og drevet som kommersiell merkevare. Det siste ble illustrert i en Facebook-montasje allerede i fjor. En grandios avsporing fra spørsmålet om et best mulig museum for vår største maler.