Arkitektur

Erling S. Skaug

Ulf Andenæs har i tre essays i Dag og Tid belyst sider ved modernismens ensrettede idealer som oversvømmer landet. Som byfenomen er vel riksmålet passende for et supplement. Med Åsulv Edlands personlige kommentar 18. juni kan også jeg begynne med en bekjennelse. Jeg vokste nemlig opp i de Le Corbusier-influerte blokkene i Marienlystområdet Edland nevner, tett opptil hans tidligere arbeidssted NRK.

Noen sår barndom kan jeg ikke skryte på meg. Vi gikk hos parktante på Tørtberg og lekte i eikeskogen ved siden av NRK før fjernsynsbygget spiste av den. Men tilbake i Gardeveien 2 var vi alltid i stammekrig med barna i Suhms gate 20 vis-à-vis. Plenen mellom blokkene var et ingenmannsland, vi sto på hver vår side og kastet stein eller sneball alt efter årstiden. Om dette skyldes arkitekturen er ikke lett å si, men det er interessant at Andenæs siterer fem psykologer og miljøforskere som i de siste 50 år har påvist fremmedgjørende og antipatiske virkninger av modernismes rette vinkler og skarpe kanter.

Født i slutten av 1938, nettopp da blokkene ble reist, burde de vært skreddersydd for meg og min generasjons identitetsfølelse. Det følte jeg aldri, tross boligenes gode materielle standard og rasjonelle løsninger. Derimot husker jeg særdeles godt første gang jeg fulgte mor på handletur i Bogstadveien. De sene 1800-tallsfasadene, med buer, pilastre og ornamenter, slo meg som noe helt eventyrlig. Kunne hus virkelig se slik ut? Jeg spurte om vi kunne flytte ned dit, men det lot seg visst ikke gjøre. 5-åringens spontane reaksjon sprang åpenbart ut av et behov funkisblokkene ikke fylte. For hva det måtte være verd gjenkjennes opprøret mot modernismens formalistiske begrensninger fra eget barneblikk.

Modernismens programfestede brudd med tradisjonen var selv et forståelig pubertetsopprør mot historismens klisjeer. Men hvorfor varer denne puberteten så lenge, spør Andenæs. Han gir et svar i arkitektstudiets apostoliske suksesjon av rettroende lærere. Arkitekters selvpålagte «ærlighet mot samtiden» er trolig best beskrevet av Benny Andersen: Fuglene flyver i flok, når de er mange nok. Edland påpeker at også «juryer og politikere vil ha det slik», og da hjelper det ikke «om vi skrik og ber oss». Deri har han rett. Men hans manglende begeistring over museene på Vestbanes og i Bjørvika er påfallende nok erstattet av resignasjon: Han skulle gjerne ha sett «Goggenheim»(sic)-kvaliteter i Lambda, «men toget er gått» og han melder seg derfor inn i venneforeningen.

Edland vet eller ikke vet hvilke prosesser disse to byggene representerer. Flyttingen av Munch til Bjørvika, mot et enstemmig bystyrevedtak, skyldtes press på bakrommet fra grunneier Oslo Havn KF og dets kommersielle datterselskap HAV Eiendom AS, via det markedsliberalistiske Venstre som politisk kanal, for å øke fortjenesten på tomtesalg og prosjekter med et prestisjebygg i området. Det har både HAV og Venstre tilstått på trykk. Med høy fart i prosessen vant et spansk dusinkonsept (nesten 20 Lambda-replikker er registrert). Juryens leder dømte det nord og ned da hun så sluttresultatet. Men da var «toget gått». Og bygget er ikke engang et «Munch-museum»

Nasjonalmuseets nybygg skyldes byrådsleder Erling Laes (H) forhastede kjøp av Vestbanen, som han fikk solgt tilbake til staten ved å lokke kulturminister Trond Giske (Ap) med mulighet for et monumentalbygg. Med en velregissert desinformasjonskampanje overfor Stortinget fikk Giske nedlagt Nasjonalgalleriet som begrunnelse for nybygget. Med hans mentale pistol i ryggen gikk museets ledelse og styre, samt Statsbygg med konsulenter, inn for bedrageriet. De førstnevnte tilsto senere at de hadde talt mot sin overbevisning, de sistnevnte stakk pipen i sekk. Da Stortinget våknet omgjorde det nedleggelsen av galleriet. Men da var «toget gått». Vestbanebygget var i gang.

To saksopplysninger fra aktørene sier alt: «Om vi hadde gått offentlig ut med noe, ville det veltet hele spillet» (Lae). «Hvis vi hadde sendt dette på utredning, hadde alt stoppet» (Giske). Byggene kunne bare reises ved å unngå åpen demokratisk behandling og konsekvensutredning. Slik ser de da også ut – dusinbrutalismen gir øyensynlig offentlig troverdighet. To bygg ingen hadde bedt om, til ni milliarder, blir stående som monumenter over politisk korrupsjon og inkompetanse i tillitssamfunnet Norge. Men Åsulv Edland vil ikke «ergre seg over (dette) resten av livet». NRK var høyttalerstativ og filtrerte innvendinger mot begge sakene – så svakt sto de. Vi som prøvde å stoppe toget før det gikk ble ignorert. Det opprørende er også hvordan det hele gikk til.

Erling S. Skaug er doctor philosophiae, professor emeritus, har vore museumsansatt i 30 år og er forfattar av Spillet om
Nasjonalgalleriet, 2018.