Mangelen på døgnbehandling i psykiatrien

Den pågående nedbyggingen av behandlingstilbudet for mennesker med alvorlige og langvarige psykiske lidelser er en skam for velferdsstaten. Hvorfor har dette skjedd, uten faglig utredning og debatt?

I perioden 1960–80 skjedde det en mentalitetsendring i humanistisk retning i norsk psykiatri. Spiren ble sådd på 1930-tallet med unge som søkte psykoanalytisk utdannelse. Reichs opphold i Norge 1933–36 virket også rekrutterende. Under krigen ble gruppeterapi utviklet av engelske analytikere. Ideen om terapeutiske samfunn ble hentet fra England og slo rot i Norge. Leger og psykologer tok utdannelse i psykoanalyse og psykoterapi. Senere ble utdanning i gruppeterapi og familieterapi åpnet for flere faggrupper.

Les også: «På tryggleiken laus»

Kritikken mot den gamle asylpsykiatrien ble sterk både i offentligheten og blant oss som begynte i faget. Også psykotiske mennesker burde møtes med respekt og samtaleterapi, ikke bare medisiner. Engasjementet ble forsterket ved at den femte verdenskongressen om psykoterapi ved psykoser ble lagt til Oslo i 1975. Vår forsøksavdeling med unge schizofrene langtidspasienter ble undersøkt av Sverre Varvin, som fant at det etter ti år gikk vesentlig bedre med en tredjedel av dem.

Lobotomi ble utført på Gaustad fra 1941 til 1955. I 1974 oppdaget imidlertid vakthavende lege at en person ble søkt innlagt til lobotomi hos overlegen ved laboratoriet, som drev med forskning på parkinsonisme. Vi slo alarm, og innleggelsen ble stanset. Laboratoriet ble senere nedlagt. Så vidt jeg vet ble ingen psykiatriske pasienter lobotomert i Norge etter 1955, men laboratorielegen skal, uavhengig av sykehuset for øvrig, ha utført hjerneoperasjoner på pasienter med parkinsonisme. Som ny ledelse fra 1988 ba vi helsedirektøren om å sette i gang en undersøkelse av lobotomiofrenes skjebne, noe som også skjedde.

I løpet av 1970-årene var det stor rekruttering til psykiatri, og tilbudet til pasienter med alvorlige lidelser ble vesentlig forbedret. Men dette kostet naturligvis penger. Som sjefslege 1988–92 så jeg at den økonomiske tankegangen (NPM) begynte å gjøre seg gjeldende. Vi ble underlagt et helsekonsern og ble innkalt til møte i departementet om prissetting av behandlingstiltak. Pasienter som hadde vært innlagt i årevis, ble utskrevet til sykehjem med lav bemanning. Det ble sett som en del av humaniseringen, men var i virkeligheten et sparetiltak.

Poliklinikker, kalt DPS (Distriktspsykiatriske sentre), ble bygget opp fra 1980 av. Stortingsmeldingen Åpenhet og helhet var preget av de beste intensjoner, men skapte samtidig den forestillingen at utbygging av polikliniske tilbud vil føre til at færre mennesker trenger døgnbehandling. Dette er riktig et stykke på vei, men gjelder ikke de med alvorlige lidelser. For å bøte på mangelen på døgnplasser ble det skapt lavterskel-døgntilbud med altfor lav bemanning. Innsparing gjennom nedbemanning (kalt omstilling) førte til at mange gode behandlingsmiljøer ble oppløst på 1990-tallet.

Kost–nytte-beregning av helsetjenester ble videreført med foretaksreformen 2001 og forsterket av samhandlingsreformen 2008 og nedskjæringsreformen ABE i offentlig sektor fra 2013 til i dag. Samtykkeloven av 2017, med en sympatisk begrunnelse, har også trukket i samme retning. Mennesker innlagt med alvorlig psykisk lidelse blir nå etter altfor kort tid utskrevet til overbelastede DPS-er og ditto kommunehelsetjeneste. Dette har i spesiell grad gått ut over mennesker med alvorlige og langvarige psykiske lidelser og deres pårørende. Utviklingen har vært styrt av ledere som ikke har noen kunnskap om hva som kreves for å gi adekvat psykisk helsehjelp.

Helseminister Høie har lagt hovedvekt på at unge mennesker med psykiske vansker må få hjelp så raskt som mulig. Tidlig intervensjon er en svært viktig målsetning, men forhindrer ikke at noen vil trenge grundig, kompetent og langvarig behandling, iblant i årevis, og selv da perioder med døgnbehandling.

Kravet om kommunepsykologer er også svært positivt, men vil ikke erstatte behovet for kvalifiserte behandlingstilbud, snarere vil kommunepsykologene avdekke at dagens tilbud er utilstrekkelig.

Innføringen av pakkeforløp, med standardisering og koding, passer i somatisk medisin, men ikke i psykisk helsearbeid, hvor det ikke finnes standardbehandlinger som står i lovmessig forhold til en fysiologisk grunnlidelse. Psykisk helsearbeid krever oppbygging av tillitsrelasjoner over tid.

Pakkereformens krav om rask oppstart av behandling er selvsagt riktig, men pålegget om koding medfører svært mye papirarbeid som går på bekostning av tid med pasientene. Sammen med alle de øvrige rasjonaliseringstiltakene medfører det at rekrutteringen blant leger til psykiatrifaget synker, og at stadig flere psykologer går ut i privatpraksis så snart de er blitt spesialister. Vi beveger oss mot en situasjon der private tilbud øker, det offentlige tilbudet krymper, og de som har de mest alvorlige og langvarige psykiske lidelsene, blir latt i stikken.