Lærarutdanning

Kåre Heggen

Søkinga og opptaket til lærarutdanningane viser ei dramatisk negativ utvikling, og dette held fram komande studieår. Norske kommunar, både sentrale og i distrikta, vil oppleve omfattande lærarmangel i løpet av få år. Eit kompetent og motivert lærarkorps er ein grunnplanke for kvalitet i både privat og offentleg sektor. Det vil få svært uheldige følgjer for næringslivet og samfunnet elles. Det krev at politikarane gjer raske og kraftige grep for å endre denne tendensen. Tre sentrale område for slike tiltak er løn og status, opptakskriterium til lærarutdanningane, og fagleg innhald i utdanninga.

Spikaren i kista

Først kort om grunnar til at Noreg har hamna i det uføret som er nemnt over. Den første «spikaren i kista» skjedde då forskings- og utdanningsminister Clemet førte lærarane over frå eit statleg til eit kommunalt forhandlingsregime. På sikt førte det til relativt sett fallande løn og status og dermed minkande søking. Diskusjonane i etterkant har også medført ei uheldig «nedsnakking» av læraryrket. Det har ikkje medverka til å motivere potensielle søkjarar. Det som lenge vart sett på som ein profesjon med inspirerande og motiverande deltaking i dannings- og læringsprosessen til barn og unge, har i staden fått eit negativt stempel.

Det andre gjeld inntakssystemet, med kravet om studiepoeng og ikkje minst 4-krav og framheving av matematikk som eit særleg viktig fag. Ap/Sp-regjeringa har gjort minimale justeringar i inntakskravet for studieåret 2022/23. Det har ikkje endra den fallande søkinga, tvert imot.

Det tredje gjeld det faglege innhaldet i utdanninga, som kan oppfattast som «programmert» og med lite rom for at den einskilde lærarstudenten kan delta i utviklinga av eigen læringsprosess og kompetanse. Desse utfordringane blir utdjupa i det følgjande.

Løn og status

Den dramatiske utviklinga gjer at politikarar i regjering og storting raskt må inn, utan nye langvarige utgreiingar. Spørsmålet er kva strukturelle grep som kan gjerast for å styrke forhandlingsposisjonen til lærarane og gi utteljing for lærarar med spesielt etterspurd kompetanse. Dei noverande strukturane fungerer ikkje, og problema vil ikkje gå over av seg sjølv utan tydelege politiske grep.

Inntakssystemet

Opptakskravet innført av den førre regjeringa – minst 35 eller 40 studiepoeng i gjennomsnitt og minst karakter 4 i det sentrale skulefaget matematikk frå vidaregåande – har vore kritisert. Særleg professor Karl Øyvind Jordell har vist at senking av kravet til studiepoeng vil betre rekrutteringa. Vektlegginga av matematikk er omdiskutert. Mange kan bli godt kvalifiserte lærarar i andre fag, som språk, historie, samfunnsfag eller estetiske fag, utan karakter 4 i matematikk. Utdanninga kan til og med gjere dei til gode mattelærarar.

Eit forslag som kunne styrke vilkåra studentane har for å utvikle lærarprofilen sin, kunne vere å stille krav om minst 35 studiepoeng og i tillegg karakter 4 eller meir i minst tre av skulefaga. Eit slikt regime uttrykker ei likare verdsetting av lærarar, uavhengig av kva skulefag dei har utvikla spisskompetanse i.

Regjeringa ser elles ut til å halde oppe ei målsetting om å oppretthalde regionale lærarutdanningstilbod. Det er god empirisk dokumentasjon om at dette er viktig for rekrutteringa fordi studiestad har stor innverknad på kvar nyutdanna lærarar vel å etablere seg. Dermed kan ein unngå at lærarrekruttering blir spesielt sårbar regionalt.

Faginnhaldet i utdanninga

Det er stor fagleg semje om at ei motiverande kvalifisering til lærar må gi stort rom for studentens eiga utvikling av profesjonalitet og rolleforståing. Men førehandsdefinert faginnhald og læringsmål hemmar ein slik utviklingsprosess. Ei detaljstyrt lærarrolle med lite rom for å utvikle profesjonalitet vil lett gå ut over motivasjonen for yrket.

Eit anna spørsmål er om dei nye studentane blir møtte som «blanke ark», som gjennom utdanninga skal bli tildelte på førehand definert kunnskap. Alternativt kan utdanninga starte med at den nye studenten tydeleggjer utgangspunktet for å ville bli lærar, forventningane om kva ho/han skal lære, og eventuelt kva lærarrolle ho/han kan sjå for seg i yrket. Utdanninga kan då gripe studentens faglege og personlege grunnar til valet av utdanning og byggje den vidare læringsprosessen på dette. Eit slikt utgangspunkt kan vere ein viktig ressurs for dei faglege diskusjonane gjennom studiet og på den måten skape motivasjon og eigenutvikling.

Eit andre sentralt punkt for å skape fagleg samanheng i utdanninga handlar om at dei ulike kunnskapselementa må integrerast i studentane si forståing, det som i internasjonal faglitteratur om profesjonsutdanning blir kalla koherens. Det er syntesar av ulike kunnskapselement som kan utvikle profesjonalitet – teoretisk og forskingsbasert kunnskap, erfaringsbasert og praktisk forståing, etisk refleksjon.

Filosofane Harald Grimen og Nils Gilje har brukt omgrepet praktiske syntesar om dette. Det er ikkje nok å lære disiplinfag og teori, det må kunne forståast i relasjon til ein praktisk kontekst. Det trengs då meir praksis i utdanninga, samt lærarutdannarar som veit så mykje om livet i klasserommet at han eller ho kan grunngi vektlegginga av teoretisk kunnskap og trekke studentane med i denne diskusjonen. Og det krev på den andre sida praksislærarar som veit så mykje om innhaldet i utdanninga at rettleiinga av studenten i praksis kan knyte an til kunnskap studenten har med frå utdanninga på campus.

Internasjonal komparativ forsking stiller spørsmål ved om norsk lærarutdanning er sterk nok når det gjeld å møte studentane sine praksiserfaringar med relevante faglege diskusjonar når dei er attende på campus. Manglande integrasjon av praktiske og teoretiske kunnskapselement kan auke fråfallet frå utdanninga.

Tre grep

Tre strategiske grep er nemnt for å gi ei nødvendig styrking av rekruttering til læraryrket. Det gjeld eit nødvendig og akutt politisk grep for å styrke lærarane sin forhandlingsposisjon om løn, arbeidsvilkår og status. Eit krav om å vere utdanna lærar for å kunne arbeide som lærar er eit grep som vil tvinge fram endring og etter kvart redusere talet på ukvalifiserte i yrket.

For det andre kan ein endre inntakssystemet til utdanninga, dels gjennom å senke studiepoengkravet, dels ved å likestille skulefaga når det gjeld karakterkrav for opptak.

Det tredje gjeld det faglege innhaldet i utdanninga, å ta utgangspunkt i rekruttens faglege forventningar til kvalifiseringa og på den måten opne meir opp for diskusjonar som utviklar studentens profesjonelle identitet gjennom studiet. Ved å styrke samarbeidet mellom campuslærarar og praksisfelt kan ein òg bidra til å skape praktiske syntesar mellom dei ulike og samansette kunnskapselementa som trengs for å utvikle profesjonelle lærarar.

Kåre Heggen er professor emeritus ved Høgskulen i Volda, tidlegare professor II ved Nova og ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet.