Utanriks

Tor Dahl-Eriksen

Jeg leste med interesse professor Sørbøs artikkel om Libya i Dag og Tid nr. 38. Jeg er enig i en del av det Sørbø skriver, men ikke alt.

Nato strakk mandatet fra Sikkerhetsrådet for langt ved å drive frem et regimeskifte, og norske beslutningstakere kunne gjerne vært mere ydmyke om egen rolle. Men jeg mener Sørbø tildeler oss for mye skyld for Libyas tragedie. Da krigermilitsene fikk mulighet til å skape et nytt Libya, var de kun i stand til å ryke i strupene på hverandre. Det får de faktisk skylde seg selv for. Det er heller ikke Natos eller Norges skyld at kyniske menneskesmuglere og andre banditter har gjort Libya til et mareritt for tusenvis av migranter.

Sikkerhetsrådsresolusjon 1973 datert 17. mars 2011 var basert på R2P-prinsippet (Responsibility to Protect) som FNs generalforsamling vedtok i 2005, med forventninger om at Sikkerhetsrådet skal beskytte sivile mot forbrytelser av massivt omfang når statlige myndigheter svikter. Bruk av militær makt er siste utvei, hvis fredelige midler ikke fører frem eller konflikten har eskalert til et nivå der lite annet synes relevant. Slik var situasjonen Sikkerhetsrådets medlemmer, og mange andre aktører, mente en stod overfor i mars 2011. At flere i ettertid har ment at trusselen var mindre alvorlig, var ikke tilgjengelig kunnskap den gang.

Libyas daværende leder, Gaddafi, gjorde ingenting for å redusere trusselbildet, tvert imot. Vetomaktene Russland og Kina kunne ha blokkert resolusjonen. Det gjorde de ikke. Ved å avstå fra å stemme signaliserte de en viss skepsis, men unngikk å bli stemplet som de som hindret reaksjon mot en forventet katastrofe.

Resolusjonsteksten har flere svakheter som åpner for tolkninger. Libya skulle beskyttes med alle nødvendige midler. Eneste spesifiserte unntak var okkupasjon. Sikkerhetsrådet kunne dessuten ha bestemt en kort tidsfrist. Men at Nato iverksatte mandatet, er vanskelig å kritisere. Teksten påkaller iverksettelse gjennom relevante regionale organisasjoner. Resolusjonstekster blir ofte til under tidspress stilt overfor en eskalerende situasjon. Men uklarheten avspeiler også hva det var mulig å bli enige om i et organ preget av sterke ideologiske motsetninger. Når vanskelige spørsmål skyves mot en udefinert fremtid, kommer gjerne problemene etter hvert. Libya er kroneksempelet.

Vesten oppfant ikke begrepet «humanitær intervensjon» på 2000-tallet. Det har vært debattert i faglitteraturen siden 1970-årene, med historiske røtter til langt nede på 1800-tallet. Men intervensjoner er problematiske. Risikoen for deltakerne skaper sjelden popularitet på hjemmebane. Utfallet er alltid uvisst, blir ofte noe annet enn planlagt, kanskje en situasjon verre enn den som skulle helbredes.

Sikkerhetsrådet forvalter enorm politisk makt som enighet kan aktivere. Men rådet kan ikke selv iverksette sine beslutninger. FNs medlemsstater og regionale organisasjoner må stille nødvendige ressurser. Kontrollen over den iverksettende fasen er i de fleste tilfeller svak. Ivrige deltakere kan ha motiver utover de rent humanitære som kan dreie iverksettelsen bort fra beslutningstakernes intensjoner. Da krigen pågikk, ble det snakket om at Norge måtte vise seg som et relevant Nato-medlem. Men det sitter nok langt inne for norske politikere å innrømme dette motivet, som jeg vil tro var knekkende likegyldig for befolkningen som trengte beskyttelse.

Tor Dahl-Eriksen er dr.philos. og pensjonert førstelektor i statsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet.