Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Hva må vi lære av hvalrossen Freya?
Da Freya kom til Oslofjorden, ble hun til slutt møtt med en kule, fordi hun var ubeleilig og i verste fall kunne være til fare for badegjester og annet folk som ikke klarte holde trygg avstand.
Hvalrossen er en vernet rase, men Freyas vern gjaldt bare frem til hun ble for vanskelig å håndtere. Løsninger som å bedøve og flytte Freya, eller stenge tilgang for folk i et område rundt henne ble ikke prøvd; det var for dyrt, vanskelig og kunne bære helt feil av sted. En kule var billigere og enklere, blir vi fortalt. Det er for dårlig.
Freya var bare én enkelt hvalross. Men hun ble raskt kjendis både i Norge og utlandet. Området hun reiste til, har en menneskelig befolkning på mange hundre tusen, mens hun selv representerer en art som er truet med utryddelse. Freya var en en ambassadør for marint liv og truede arter. Til slutt ble hun et symbol på hvor lite vekt vårt samfunn og regjeringen legger på naturen og ville dyr. Pang.
Noen har akket seg over hvor sentimentalt folk oppfører seg i møte med livets harde realiteter: De påpeker det åpenbare, at et rovdyr som truer mennesker, kan ikke behandles som om det var en turistattraksjon. De påpeker at det fins mange andre arter og raser som er verre behandlet eller mer truet. De gjør sitt beste for å roe ned engasjementet, og når folk lar oppmerksomheten gå videre, så gjør de fint lite for disse andre artene som lider mer eller trues verre.
Men dette handler selvfølgelig ikke bare om Freya. Dette handler om at vi står i en masseutryddelse av dyrene og livet rundt oss. Vi har når 2752 truede arter i Norge, og 289 er kritisk truet. Når folk blir glade i Freya må vi sammen løfte blikket og vise den samme kjærligheten til alle dyrene hun representerer.
De møter ofte samme «vern» som Freya. De er trygge når de holder seg borte, men blir skutt eller fortrengt når de blir ubeleilige. Også langt unna blir de rammet av vår manglende klima- og naturpolitikk. Regjering etter regjering har tillatt dette å skje. Andre dyr sine leveområder og levekår og er ikke viktigere enn Freya sitt liv, men selvfølgelig like viktig. Vi kan ikke gjenta samme bortforklaring som brukes i vårt møte med behovene til ville dyr og natur. Dyr har egenverdi og vi må verne om dem. Men Freya viser at det ikke er en prioritet. Overfor henne er det lett å si at dette er livets harde realitet. Men sakte, men sikkert, dyr for dyr, habitat for habitat, art for art og kule for kule, så utrydder vi dem.
Men livets harde realitet er at denne mentaliteten er i ferd med å utrydde selve livet rundt oss. Forestill deg hvor ensomt og trist det vil være å leve videre på planeten uten noen ville dyr. Det blir den harde realiteten.
Naturen trenger ville dyr for å beholde et bærekraftig livsløp. Vi trenger dem. Folk vil egentlig også ha ville dyr, i Norge og i andre land. Vi kan fortsatt stanse utryddelsen, men da må vi tvinge regjeringen til endre mentalitet: Verna dyr må få leve. Menneskets behov må av og til vike for dyrenes. Vi skal leve sammen på denne kloden.
Noe av det første vi i MDG skal gjøre når Stortinget åpner, blir å foreslå en dramatisk styrking av dyrs vern for å sikre at alle andre tiltak må forsøkes før dyret avlives, inkludert at menneskers aktivitet må vike for dyrenes behov. Vi kaller den Lex Freya.
