Bøker

Anne Karin Fonneland

Papirbøker ut til lesarar syner nedgåande tal. Har ein analysert kva konsekvensar dette kan få for enkeltindivid og samfunn?

Boksalet stuper, skriv Bernhard Ellefsen i Morgenbladet i si oppsummering om boksal i september 2023. Forleggerforeningen har moderert desse tala noko i sin statistikk, men syner også til nedgang.

«­– Mangelen på oppdaterte læremidler og skolebøker i norske klasserom er dramatisk for både elever og lærere, og dette må regjeringen ta på større alvor» seier styreleiar i Forleggerforeningen, Arne Magnus, mellom anna i sin kommentar til statsbudsjettet.

Nokre av hovudfunna i den internasjonale studien Progress in International Reading Literacy Study 2021 syner at norske tiåringar melder om minst leseglede av alle som er med i undersøkinga. Norske skuleborn har også markant nedgang i leseresultat og leseprestasjonar.

I eit tilbakeblikk hugsar eg ein skule der lesing og konsentrasjon vart vektlagt. Det var aksept for at skulen var svært viktig og at lærarane skulle vera leiarar. I lesestundene kom landskap, hendingar og personar fram. For oss var det spenning, fryd, innleving, empati og gjerne påfølgjande engasjement. Dette var gode fellesopplevingar som gav vi-kjensle.

Kvifor er det nedgang i leseinteresse? ’Vi må ha fleire bøker, leseaksjonar og bibliotek’, svarar mange. ’Bort med skjermane som tek all tid’, er også vanlege svar. Det er dette, men gjerne også fleire forhold. Det er ikkje minst grunn til å sjå på lese- og informasjonskulturen kring barn og ungdom.

Har vi ein bokkultur? Dagens foreldre må svara sjølve, men er ikkje inntrykket at kampen med tida, eiga nettsurfing, trening og anna tek mykje tid? Mange vil lesa med borna, men opplever at skjermane konkurrerer om merksemda. Vi har ei klimakrise, lærer borna på skulen. Seriøse aktørar på nettet kan snu opp ned på heimeleksa og hevdar at miljø- og klimaproblem berre er tull og bløff. Meiningsbryting og kjeldemangfald skal vera del av opplæringa, men kvalitetssikra kunnskap frå skulen bør vera krav og argument for gode lærebøker. Eit hav av motstridande informasjon skaper uvisse og resignasjon. På nettet flyt innslag retta mot ungdom. Mat, kropp, kjønn, mote, trening og ei stadig kjensle av å ikkje strekkja til, er det mange fortel om.

Korleis stimulerer skulen til lesing av bøker? Det blir sagt at mange, særleg gutar, misser taket på meininga med skulen, og at læringsøktene har vorte meir utydelege på grunn av stor valfridom og sjølvråderett. Kjapp informasjon mot læringsmål, for så og gløyma, kan bli resultatet av ein skule som har mange kunnskapsmål og ein kontekst som verdset mengder av mål og mindre verdien av innsikt. Det hjelper ikkje å syna elevane bøker når knapp tid og trua på boka kan vera lite tilstades i kulturen kring dei.

«At den konsentrerte lesningen av vanlige bøker blir for spesielt interesserte er selvsagt synd for oss som mener at litteraturen er en unik og uvurderlig kunstform, men det er enda verre når man prøver å se for seg hvordan et ikke-lesende samfunn skal løse noe så komplisert som klima- og naturkrisen», skriv Bernhard Ellingsen i sin artikkel i Morgenbladet, og held fram: «Jeg har veldig vanskelig for å forstå hvordan kulturen kan forholde seg såpass likegyldig til dette verktøyets (bokas) tiltagende marginalisering.»

Treng vi nye blikk på eigen bokkultur? Eg synest at det er ufatteleg trist at norske born melder om lite leseglede. Det er grunn til å reflektera kring opplæringa og læreplanen, eigen lesekultur og samfunnet si vektlegging av lesing og bøker. Heldigvis har det kome positive signal om endringar frå den nye kunnskapsministeren, Kari Nessa Nordtun.

«Fortida gjev oss ein annan inngang til samtida. Fortida får oss til å tenkja omkring det vi er midt inne i.» Eg var sjølv glad i lesebøkene mine og trur derfor på lesebøker (fysiske bøker) som er tilpassa aldersgrupper. Skriveøkter med tenking kring tema og samfunn medverkar til identitet og tryggleik om ein får respons og oppmuntring. Auka forståing og kjensle av meining kan oppstå om ein får tid til å lesa og samtala i fellesskap. Høgtlesing er undervurdert. Ro kring tekst, ordbilete og språk gjev leseferdigheit og fundamentet til lesekompetanse og interesse for fag.

Vi er i ei ny tid med skjermar og lydbøker. Alt tyder likevel på at papirbøker og skrivebøker bør få meir plass. Det er i dagleg handling at skule, nærmiljø og samfunn syner born og ungdom kor mykje vi verdset bøkene. Ein må gå lenger enn til bokhaugar, snakk og overflate om det er eit mål å endra den kulturen vi no har, i retning av leseinteresse og bokkultur.

Anne Karin Fonneland er forfattar og tidlegare lærar.