Klima
Kutt i kull gav like utslipp
I Longyearbyen på Svalbard la Noregs siste kolgruve ned sommaren 2025.
Foto: Cornelius Poppe / NTB
Vi kalte det grønt skifte. Vi kalte det ansvar. Vi kalte det framtidsrettet. Mens Russland produserer kull i Barentsburg primært for å opprettholde en strategisk og permanent tilstedeværelse på Svalbard, svekker Norge sin suverenitetshevdelse da gruvedriften har i over 100 år sikret helårs norsk tilstedeværelse og bosetning. En nedleggelse kan medføre en reduksjon i den norske andelen av befolkningen i Longyearbyen. Det handler om grønn retorikk som har resultert i lang transportvei.
Norge ser på seg selv som et foregangsland i klima- og miljøpolitikken. Problemet er at mens vi la ned vår egen kullproduksjon på Svalbard i Arktis, fortsetter norsk industri å bruke enorme mengder kull importert fra gruver i Colombia.
Samtidig har Longyearbyen gått fra lokalt produsert kullkraft til et dieseldrevet kraftverk. 16 millioner liter diesel må fraktes tusenvis av kilometer sjøveien. Politikk er en snedig greie, for ikke å si grønn «selvbedragspolitikk». Diesel krever leting med seismikk, boring, utvinning, prosessering og raffinering, mens kull fra Svalbard ble brukt direkte i kraftverket til å produsere strøm og varme i Longyearbyen. Hva med en aldri så liten betraktning omkring livsløpsregnskap mens Norsk Folkehjelp gir livsnødvendig støtte til lokalsamfunn i Colombia som har fått skadet natur og helse på grunn av gruvedrift av kull som Norge nå bruker?
Da kullgruven på Svalbard ble stengt, ble det fremstilt som et viktig klimatiltak. Norge skulle bort fra kull. Punktum. Problemet er bare at vi ikke slutter å bruke kull. Norsk metall- og sementindustri bruker fortsatt over én million tonn kull og koks i året. Forskjellen er at kullet ikke lenger kommer fra et norsk gruvesamfunn, nå kommer det med skip fra Sør-Amerika fra dagbrudd som er så store at de synes fra verdensrommet. Vi har bare outsourcet utslippene.
Kullet fra Svalbard var høyverdig antrasitt, med lavt svovelinnhold, lite flyktige gasser med egenskaper som gjorde det godt egnet i industrielle prosesser.
Det ble brukt direkte, uten omfattende foredling, og kunne fraktes relativt korte avstander til norsk industri. I dag går kullet som Norge importerer, en omvei via Nederland for omlasting på mindre skip. Det bearbeides og prøvetakes i en logistikk-, kvalitets- og handelsprosess før det sendes videre til norske fabrikker. Transportetappene er mangedoblet. Utslippene fra logistikk øker, vi har byttet norskprodusert kull med høy miljøstandard mot importert kull med etisk og miljømessig risiko.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
