Skulereform

Kristin Clemet

Etter flere hardtslående innlegg om skolepolitikken som har vært ført de siste 20 år, koker nå Astrid Sverresdotter Dypviks kritikk ned til «det konkurranseprega testregimet som følgde i kjølvatnet av reformene, og som norsk skule ikkje har sett maken til verken før eller sidan». Det er dette regimet hun anser for å være en «fiks idé».

Det er uklart for meg hvilke reformer (i flertall) Dypvik nå sikter til, men med «testregimet» mener hun sannsynligvis innføringen av nasjonale prøver. Det skjedde i 2004, da elever på 4. og 10. trinn gjennomførte prøver i matematikk og lesing på norsk og engelsk. Året etter deltok også elever på 7. trinn og VG1, og det ble også gjennomført prøver i skriving.

Og for å gjøre en lang historie kort: Etter en kort pause ble prøvene gjeninnført i 2007, og i 2008 ble det også innført obligatoriske kartleggingsprøver. I årene som er gått, er prøvene og prøvetidspunktene endret og forsøkt forbedret.

Dypvik har nok rett i at ingen hadde sett maken før 2004, men vi har i høyeste grad sett maken siden.

De nasjonale prøvene er så langt kommet for å bli. «Vi vil ikke avslutte de nasjonale prøvene», sa kunnskapsministeren til Stortinget i desember i fjor, selv om hun, som sine forgjengere, alltid må være opptatt av at de kan forbedres.

Var innføring av nasjonale prøver en «fiks idé»?

Absolutt ikke.

«De nasjonale prøvene er så langt kommet for å bli.»

Innføring av et evaluerings- eller kvalitetsvurderingssystem i norsk skole hadde vært et tilbakevendende tema siden 1970- og 80-tallet. Bakgrunnen hadde ingenting spesielt med skolen å gjøre, men med generelle reformer knyttet til lokalforvaltningen – med økt desentralisering, økt lokalt selvstyre og innføring av mål- og resultatstyring.

Reformene førte, på skolens område, til et behov for et nasjonalt evaluerings- eller kvalitetsvurderingssystem. Nasjonale myndigheter måtte vite at utdanningen holdt tilstrekkelig høy kvalitet i hele landet.

Det var bred politisk enighet om behovet for et slikt system, og om at målet med systemet primært skulle være utvikling, ikke (bare) kontroll. Ulike måter å gjøre det på ble drøftet i flere utredninger og stortingsmeldinger gjennom hele 1990-tallet og inn på 2000-tallet. Det hele kulminerte i 2003, da et samlet storting sluttet seg til et forslag om å etablere et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem og utvikle nasjonale prøver.

Norge var da et av få land i Vest-Europa som ikke hadde et slikt system.

Etter min mening er selve tanken helt basal: Vi bør ikke detaljstyre lærere, skoler og kommuner i deres bestrebelser på å utvikle en så god skole som overhodet mulig. Men vi, som myndigheter og samfunn, må ha kunnskap om hvordan det går. Det er nødvendig for å ivareta den enkeltes rettigheter og muligheter, og det er nødvendig for å føre en så god nasjonal skolepolitikk som mulig.

Kristin Clemet, leder i Civita
og tidligere utdannings- og
forskningsminister (H).