Det samiske

Astri Andresen

Kirsti Strøm Bull

Tendensen i Strøksnes’ tre essay er klar: Sápmi er ikke kolonisert, samene er ikke et ordentlig urfolk, og reindriften tar for stor plass og har for sterke rettigheter. Det er ikke lett å få alt dette til å henge godt sammen, det krever blant annet en original definisjon av Sápmi. I møte med empirien krever det også modifikasjoner: På noen steder, til noen tider, var det annerledes. Dette påvirker ikke innleggenes retning, men gjør derimot at Strøksnes kan svare sine kritikere med at det ikke var det han sa – han har nemlig også sagt noe annet. Dette skjer ofte nok til at det å skape seg flere utganger fremstår som hans metode.

Det er fint at Strøksnes har lagt inn en korreksjon om språket i Sør-Varanger, som var en av sakene vi tok opp, men innlegget vårt sies ellers å basere seg på «vranglesingar» og «spekulasjonar». Det gjelder for eksempel innvandring, folketall og grenselinjer. Vi skal også ha latt som om Strøksnes «underkjenner reindrift» på grunn av den teknologiske utviklingen, men det vi reagerte på, var hans problematisering av mekaniseringsgraden sammen med påstanden om at urfolksbegrepet «koker ned til gamle førestillingar om primitivitet». Til sammen etterlot dette et inntrykk av at samene, for å anerkjennes som urfolk, helst burde drive reindrift som før mekaniseringen startet. Koblingen tjener til å underminere urfolksstatusen, noe vi antar også var meningen. At mekanisering er en av flere faktorer som endrer reindriften er vel ellers innlysende.

Hvis vi har misforstått Strøksnes når det gjelder ILO-konvensjon 169, er det fordi han uttaler seg svært uklart og unøyaktig om dette. Som vi skriver i vårt innlegg viser han til justiskomiteens avvisende holdning i O. nr. 79 (1986–87) til folkerettslige regler i sameloven, og spør hvorfor Norge på denne bakgrunn kunne være så rask med ratifikasjon av ILO-169 i 1990. Han skriver som om justiskomiteens negative uttalelse dreide seg om ratifikasjon, men som vi påpekte i vårt innlegg, er det ikke riktig. Uttalelsen gjaldt spørsmålet om å løfte allerede ratifiserte folkerettslige regler inn i sameloven, altså en inkorporasjon. Det var nødvendig for oss å rydde opp i denne sammenblanding av ratifikasjon og inkorporasjon han her gjorde seg skyldig i. Det hjelper ikke at Strøksnes unnskylder seg med at han selv ikke benytter ordet inkorporasjon.

Strøksnes fremsetter på ny påstanden om at reindriften benytter 40 prosent at Norges areal. Han vedgår riktignok at dette er et bruttoareal og at byer og infrastruktur må trekkes fra. Men han viser til at rein forviller seg inn i byer og hager. Dermed synes han likevel å mene at reinens beiteareal er 40 prosent. Men reinen har ingen rett til å beite på disse områdene og har derfor ingen argumentasjonsverdi når det gjelder å demonstrere utstrekningen av beitearealet. Vi minner om at det dessuten er mer enn byer og infrastruktur som må trekkes fra i bruttoarealet.

Vi skriver i vårt innlegg at Fosen-dommen ikke statuerer noen generell vetorett. Men Strøksnes mener likevel at Fosen-dommen kan tolkes som om samer har vetorett i spørsmål om utbygging i reinbeiteområder. Dette er for enkelt. Fosen-dommen må leses i lys av andre rettsavgjørelser der Høyesterett kom til at en utbygging ikke rammet reindriften på en slik måte at den stred mot menneskerettighetsbestemmelsen i konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27. Men i motsetning til disse tidligere avgjørelser, rammet Fosen-utbyggingen reindriften så sterkt at SP artikkel 27 slo inn.

Astri Andresen er professor i historie ved Universitetet i Bergen.

Kirsti Strøm Bull er professor emerita ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.