Historie

Inge Ragnvald Frøystad

I Dag og Tid-utgaven 25. august 2023 anmelder Aage G. Sivertsen Erik Thomassens Tre desperate uker. Det norsk-britiske felttoget i Sør-Norge 1940.

Med rette karakteriserer Sivertsen verket som viktig og berømmer dessuten Thomasssen for godt kildearbeid.

Denne leser legger dessuten merke til at Thomassens narrativ på en rekke punkter er langt mindre apologetisk enn tilsvarende i tidligere verk om samme emne i regi av andre norske historikere. Thomassens beskrivelser av «slik det egentlig var» inneholder blant annet en del mindre flatterende omtaler av stridsviljen til mange av de norske mannskapene i Sør-Norge.

Dette i motsetning til den riktignok bedre forberedte, men likevel hardføre og utholdende nordnorske innsatsen.

Likeledes er kommentarer vedrørende innsatsen til de allierte angivelige «unnsetnings»-troppene i noen sammenhenger ganske åpenhjertige. Åpenhjertig er også referansene til norske utsagn om britenes «uforklarlige» opptredener, handlemåter og disposisjoner. Verket er likeledes klart på at sistnevnte nok kunne skyldes at man fra norsk side jevnt over innbilte seg at britenes militære tilstedeværelse i Norge i april 1940 hadde føringer som var i samsvar med norsk ønsketenkning.

Til og med W. Churchills kraftfulle innsats for å få Norge (og Sverige!) brakt inn i krigen blir omtalt av Thomassen. Her kunne Churchills sterke påvirkning i sentrale fora samt hans operative disposisjoner av britiske marinekrefter (i kraft av å være marineminister – men i forståelse med «kommanderende» Admiral Pound) vært satt inn i det overordnede allierte strategiperspektivet som var styrende for Churchills agerende (et eksempel er «Altmark» bordingen).

Det overordnede allierte strategiperspektivet som gradvis ble etablert fra slutten av 1939, og som «Norges 9. april» er knyttet til, er for lengst hjemmehørende i europeisk historieutforming.

Dette strategiperspektivet – binding av tyske styrker (i Norge ble det opp mot 350.000 mannskaper) på et «fjernt» uvirksomt krigsteater – var et av Churchills mange vellykkede strategiske bidrag i den allierte krigføringen.

Når det gjelder referansedokumentasjon for hva som kan ha ledet opp til det tyske angrepet på Danmark/Norge i 1940, nevner Thomassen Trond Spurkelands avhandling fra 2013: «Skandinavia som krigsteater. Norge og Sverige i den britiske krigsstrategien fra 3. september 1939 til 8. april 1940».

Bakgrunnen for den allierte dreining rundt årsskiftet 1939/40 av den allierte felles overordnete strategi for føringen av krigen mot Nazi-Tyskland, er blant annet begrunnet i Talbot Charles Imlays artikkel i English Historical Reveiew, Oxford University Press, 2004, «A reassessment of Ango-French Strategy during the Phony War, 1939–1940».

Et noe mer «underholdende» verk er Nick Smarts British Strategy and Politics during the Phony War, London 2003.

Hovedverket om den felles strategien som var styrende for de alliertes politiske og militære handlinger knyttet til Norden frem til juni 1940, må likevel antas å være La stratégie secrète de la Drôle de guerre. Le Conseil suprême interallié septembre 1939–avril 1940, Paris 1979, av Francois Bédarida.