JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Ordskifte

Kan modernismen bli patologisk?

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
3642
20210709
3642
20210709

Arkitektur

Åsulv Edland og jeg kunne ha vært naboer i funkisblokkene på Marienlyst hvis ikke min familie hadde flyttet da jeg var 16. Hvor jeg bor i dag, kommer jeg tilbake til, pussig nok med en NRK-forbindelse også der – og til saken.

Slik jeg leser innlegget «Arkitektur er politikk» (Dag og Tid 2. juli) er vi enige om mye. I Edlands perspektiv fra pyramidene av er all monumentalarkitektur politisk, både fundert og symbolsk. Det finnes selvsagt godt og dårlig, pent og stygt, både i offentlig og privat byggeri gjennom historien, og samtidsarkitekturen har glimrende prestasjoner. Det er ikke det Ulf Andenæs tar opp i sin tankevekkende trilogi i Dag i Tid. Men Edlands overskrift er interessant i den grad den er beslektet med ideen «alt er politikk». Bak denne ideen ligger generelle forestillinger med utbredelse hinsides det politiske liv.

Påstanden «alt er politikk» sier lite om «politikk» og enda mindre om «alt». Men den sier mye om den som sier det. En altoppslukende interesse kan bli et filter, der alle inntrykk omdannes til ens eget felt og i ekstreme fall tipper over i egosentrisk fundamentalisme. For den politisk engasjerte blir da alt politikk, der narsissismen trives uhemmet i egen boble, beskyttet mot korrigerende impulser utenfra. Tallrike historiske eksempler – vår tids terrorisme inkludert – går inn i dette mønsteret, fra monomani til patologi.

Og da tilbake til Åsulv Edlands og min felles funkisfortid på forskjellige livsstadier. De siste femti år har jeg bodd i et «sveitserhus» fra 1890-årene, mulig i reaksjon på oppvekstmiljøet. Trivelig uansett! Den som tilfeldigvis også vokste opp i huset, var Edlands eldre kollega Haagen Ringnes, fra en tid da NRK var dypt kulturelt forankret og forpliktet seg på virkelighetens mange aspekter. I de senere år har institusjonen ikke bare unnlatt «å passe jobben sin», slik Edland uttrykker det, men blitt en propagandasentral for Lambda og Bjørvikas utbyggere: Barcode som Dagsrevyens bakteppe er bare symptomet. NRK og deler av pressen minner Oslo Byes Vels tidligere leder Jan Sigurd Østberg om «land vi ikke liker å sammenligne oss med». Et tilbakeblikk kommer.

Nok om det. Rimeligvis ble vårt 1890-årsmiljø efterhvert gjenstand for fortetning. Nye hus tilpasset seg det arkitekt Christian Norberg-Schulz (som bodde i nærheten) kalte «stedets ånd». Men under et innbyggermøte med Plan- og bygningsetaten (PBE) ble det gitt frislipp for nettopp det Ulf Andenæs tar opp: Nøkkelordet var «tilpasning ved kontrast». Med denne absurde retoriske velsignelse, egentlig et misbruk av Venezia-charteret, ble legoklosser strødd rundt i historiske bygningsmiljøer som skjærende fremmedelementer. Modernismens brudd med tradisjonen for hundre år siden skulle holdes i live.

At et helt område nybygges på den måten, er så sin sak. Men det er noe dypt asosialt over den upåvirkelighet av omgivelsene disse klossene med freidig selvfølgelighet inntar plassene, nærmest autistisk døvt i egne bobler. Hva kunne ikke Nasjonalmuseet på Vestbanen blitt hvis den tyske arkitekten hadde «lyttet til» inngangsportalen fra 1872 av Georg Andreas Bull, Ole Bulls bror, og latt sitt eksteriør inngå i samtale med det gamle?

Det er fullt mulig: Se på tilbygget til National Gallery i London! Men nei, det «nye» hadde all rett. Hverken i form, proporsjoner eller materialbruk forsøker Vestbanebygget å referere til sitt naboskap. Med de analogier som er nevnt ovenfor, kan modernismen i sin art fremtre som visuell terror. Det ville være interessant hvis noen kunne forklare hvorfor dette – estetisk sett – ikke er et patologisk fenomen.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement

Arkitektur

Åsulv Edland og jeg kunne ha vært naboer i funkisblokkene på Marienlyst hvis ikke min familie hadde flyttet da jeg var 16. Hvor jeg bor i dag, kommer jeg tilbake til, pussig nok med en NRK-forbindelse også der – og til saken.

Slik jeg leser innlegget «Arkitektur er politikk» (Dag og Tid 2. juli) er vi enige om mye. I Edlands perspektiv fra pyramidene av er all monumentalarkitektur politisk, både fundert og symbolsk. Det finnes selvsagt godt og dårlig, pent og stygt, både i offentlig og privat byggeri gjennom historien, og samtidsarkitekturen har glimrende prestasjoner. Det er ikke det Ulf Andenæs tar opp i sin tankevekkende trilogi i Dag i Tid. Men Edlands overskrift er interessant i den grad den er beslektet med ideen «alt er politikk». Bak denne ideen ligger generelle forestillinger med utbredelse hinsides det politiske liv.

Påstanden «alt er politikk» sier lite om «politikk» og enda mindre om «alt». Men den sier mye om den som sier det. En altoppslukende interesse kan bli et filter, der alle inntrykk omdannes til ens eget felt og i ekstreme fall tipper over i egosentrisk fundamentalisme. For den politisk engasjerte blir da alt politikk, der narsissismen trives uhemmet i egen boble, beskyttet mot korrigerende impulser utenfra. Tallrike historiske eksempler – vår tids terrorisme inkludert – går inn i dette mønsteret, fra monomani til patologi.

Og da tilbake til Åsulv Edlands og min felles funkisfortid på forskjellige livsstadier. De siste femti år har jeg bodd i et «sveitserhus» fra 1890-årene, mulig i reaksjon på oppvekstmiljøet. Trivelig uansett! Den som tilfeldigvis også vokste opp i huset, var Edlands eldre kollega Haagen Ringnes, fra en tid da NRK var dypt kulturelt forankret og forpliktet seg på virkelighetens mange aspekter. I de senere år har institusjonen ikke bare unnlatt «å passe jobben sin», slik Edland uttrykker det, men blitt en propagandasentral for Lambda og Bjørvikas utbyggere: Barcode som Dagsrevyens bakteppe er bare symptomet. NRK og deler av pressen minner Oslo Byes Vels tidligere leder Jan Sigurd Østberg om «land vi ikke liker å sammenligne oss med». Et tilbakeblikk kommer.

Nok om det. Rimeligvis ble vårt 1890-årsmiljø efterhvert gjenstand for fortetning. Nye hus tilpasset seg det arkitekt Christian Norberg-Schulz (som bodde i nærheten) kalte «stedets ånd». Men under et innbyggermøte med Plan- og bygningsetaten (PBE) ble det gitt frislipp for nettopp det Ulf Andenæs tar opp: Nøkkelordet var «tilpasning ved kontrast». Med denne absurde retoriske velsignelse, egentlig et misbruk av Venezia-charteret, ble legoklosser strødd rundt i historiske bygningsmiljøer som skjærende fremmedelementer. Modernismens brudd med tradisjonen for hundre år siden skulle holdes i live.

At et helt område nybygges på den måten, er så sin sak. Men det er noe dypt asosialt over den upåvirkelighet av omgivelsene disse klossene med freidig selvfølgelighet inntar plassene, nærmest autistisk døvt i egne bobler. Hva kunne ikke Nasjonalmuseet på Vestbanen blitt hvis den tyske arkitekten hadde «lyttet til» inngangsportalen fra 1872 av Georg Andreas Bull, Ole Bulls bror, og latt sitt eksteriør inngå i samtale med det gamle?

Det er fullt mulig: Se på tilbygget til National Gallery i London! Men nei, det «nye» hadde all rett. Hverken i form, proporsjoner eller materialbruk forsøker Vestbanebygget å referere til sitt naboskap. Med de analogier som er nevnt ovenfor, kan modernismen i sin art fremtre som visuell terror. Det ville være interessant hvis noen kunne forklare hvorfor dette – estetisk sett – ikke er et patologisk fenomen.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Teikning: May Linn Clement

KommentarSamfunn

Cuba framfor kollaps?

Den cubanske nasjonen lir no av den kanskje største systemkrisa sidan kolonitida.

VegardBye

Teikning: May Linn Clement

KommentarSamfunn

Cuba framfor kollaps?

Den cubanske nasjonen lir no av den kanskje største systemkrisa sidan kolonitida.

VegardBye
Statsminister Jonas Gahr Støre avsluttar Kina-vitjinga i fjor i Shanghai, den største byen i landet og den travlaste hamna i verda.

Statsminister Jonas Gahr Støre avsluttar Kina-vitjinga i fjor i Shanghai, den største byen i landet og den travlaste hamna i verda.

Foto: Heiko Junge / NTB

UtanriksSamfunn

Noreg skal vera det mest demokratiske landet i verda, men ignorerer Asias fremste og samstundes mest truga demokrati

HalvorEifring
Statsminister Jonas Gahr Støre avsluttar Kina-vitjinga i fjor i Shanghai, den største byen i landet og den travlaste hamna i verda.

Statsminister Jonas Gahr Støre avsluttar Kina-vitjinga i fjor i Shanghai, den største byen i landet og den travlaste hamna i verda.

Foto: Heiko Junge / NTB

UtanriksSamfunn

Noreg skal vera det mest demokratiske landet i verda, men ignorerer Asias fremste og samstundes mest truga demokrati

HalvorEifring

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis