Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Den nederlandske sosiologen Ruud Koopmans har i Islams forfaldne hus, Forlaget Pressto, 2020, sammenliknet islamske stater med ikke-islamske med liknende historie og næringsgrunnlag, og de islamske har lavere utdanningsnivå, dårligere økonomi, mindre demokrati, mindre frihet, mer vold, terror og krig. Samme misforhold påviser han hos muslimske innvandrere i Vesten i forhold til andre innvandrergrupper. Lavere utdanning, dårligere betalt arbeid, dårligere sosialt integrert.
Hvorfor disse forskjellene? Han drøfter mange forklaringer men står igjen med én: religion. Nøkkelproblemene er at religion og politikk er sammenkoblet, sekulær kunnskap blir nedvurdert og kvinnene diskriminert. Alt sammen har sin rot i islamske skrifter, likevel gjør han et viktig metodisk valg: Han vil ikke drive koraneksegese. Dette gjør at han møter seg selv i døra mange ganger.
Han presenterer som et aksiom at problemene ikke kan føres tilbake til «uforanderlige kjennetegn» ved islam. Han ser altså bort fra det klare påbud i Koranen om at Allahs ord er fullkomment og ingen kan forandre det (6:115). Når ideologien utdefineres, står han igjen med at det er den fundamentalistiske tolkningen som er problemet (s 5). Religiøse lærde «holder fast ved at religiøse regler er ufeilbarlige i den form de er gitt i Koranen og hadithene» (s 205), men dem vil han ikke ta hensyn til: Løsningen er «avfundamentalising» av islam. Han går altså inn for en ideologisk løsning uten å drøfte ideologi.
Motivasjonen hans for å rope ut om krisen i den islamske verden er sympati med grupper som er undertrykt: kvinner, homoseksuelle og religiøse minoriteter. Han begrunner dette med troen på universelle verdier som menneskerettighetene og demokratiet og er overbevist om at muslimer i islamske land ser likt på dette som vi i Vesten. Det var vel dette vi så under «den arabiske våren», men massenes ønske om frihet ble slått ned, noe han ikke drøfter.
Idealisten i ham vil drøfte hvilke former for islam som kan passe i et liberalt demokrati, men innser at det ikke er lett, fordi de største islamske organisasjonene står for en fundamentalistisk tolkning. Dessuten vil 60 prosent av muslimene i Europa heller ha shariareglene enn landets lover. Dette burde vekke bekymring hos politikere som tror og hevder at integreringen går bra. Integrering i sosial forstand, til dels, men i ideologisk forstand, nei.
Koopmans gjør flere politisk ukorrekte trekk: Han går i rette med kulturrelativismen i Vesten, skriver positivt om Huntingtons teori «The Clash of Civilizations», tar avstand fra «islamofobiargumentet» og avviser venstresidens argument om at kolonitiden har skylden.
På den annen side kommer han med flere tvilsomme påstander, som at islam i begynnelsen var «en god idé» fordi en som var kristen og omvendte seg til islam, ville bli en likestilt borger og slippe dhimmiskatten. Han er ikke skyggeredd og kaster seg inn i karikaturdebatten: «Fundamentalistenes tolkning av islam er en uendelig større fornærmelse av muslimer og av Profeten enn all verdens Muhammed-tegninger» (s 224). Men tegning? Nei.
Hans ønske om avfundamentalising er begrunnet i opplysningstidens idealer, men blir urealistisk uten noen drøfting om islam kan fornyes. Opp gjennom islams 1400 år lange historie har det vært flere forsøk, men de er blitt slått ned.
Selv om boken mangler en ideologisk og politisk analyse, tar den opp viktige temaer i et Europa preget av storstilt innvandring av muslimer og med stadig sterkere ideologiske konflikter. Dette er noe politikere på alle nivåer bør ta seriøst.
