Ikke okkupert
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Gaza
Dag og Tids folkerettsekspert Cecilie Hellestveit skrev 13. oktober at «Gaza framleis har status av okkupert territorium etter folkeretten, sjølv om israelske styrkar dei siste åre berre har stått rundt Gaza». 24. november gjentok hun påstanden om okkupasjon – uten begrunnelse. Ut fra Haag-konvensjonen er Hellestveits påstand feil.
Haag-konvensjonen fra 1907 art. 42 sier: «En okkupasjon strekker seg bare til et territorium der en myndighet er etablert og kan utøves.» Da Israel trakk seg ut i 2005, hadde Israel ikke lenger noen myndighet der som kunne utøves. Derfor holder ikke påstanden til Hellestveit.
Art. 43 er også relevant: «Den legitime maktens myndighet er i realiteten overført til okkupanten.» Vi må da undersøke hvem som var den «legitime makten». Det folkerettsdokument som da er aktuelt, er Palestinamandatet vedtatt av Folkeforbundet i 1922 som bygde på San Remo 1920. Vestgrensen gikk fra Eilat i sør til vest for Rafah, dvs. Gaza var innenfor.
Egypt okkuperte Gaza i 1948 i strid med folkeretten. Da Israel tok kontroll i 1967, tok man ikke kontroll over en annen stats legitime territorium; men et område jødene var lovet i 1920 og 1922. Derfor er ordet okkupasjon galt i henhold til art. 43.
Da Israel og Egypt inngikk fredsavtale i 1979, var de to landene enige om at riksgrensen skulle gå der den hadde gått ifølge mandatet. Det er derfor Israel som formelt hadde «legitim makt» over området også etter 1979, og fremdeles har det. Det er derfor ingen okkupasjon i folkerettslig forstand.
Hellestveit begrunnet «okkupasjon» med at «Gaza er framleis ein del av det partane skal forhandle om i ei mogeleg løysing som inkluderer Vestbreidda, Jerusalem og Gaza». At hun kom med dette argumentet én uke etter 7. oktober, er merkelig. Hamas viste tydelig at de ikke vil forhandle om land.
Charteret deres er tydelig: «Opprettelsen av Israel er ugyldig» (art. 18), «Den israelske enheten er leketøyet til det sionistiske prosjektet» (art. 14), målet er «komplett frigjøring av Palestina fra elva til havet» (art. 20, jf. art. 2). «Frigjøring» innebærer to ting: Få vekk staten Israel, og drepe eller fordrive jødene, det skjønner vi av hvordan Hamas har opptrådt. Hamas anerkjenner ikke Israel, og er uaktuell som forhandlingspartner.
PLO vil heller ikke forhandle om å dele områdene. PLO vil ha én palestinsk stat ‘fra elva til havet’. Se PLOs faseplan fra 1974.
Netanyahu gjorde det klart tidlig i desember at etter krigen vil Israel samarbeide med palestinere som ønsker å leve i fred med Israel, og at disse på sikt overtar den sivile administrasjonen.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Gaza
Dag og Tids folkerettsekspert Cecilie Hellestveit skrev 13. oktober at «Gaza framleis har status av okkupert territorium etter folkeretten, sjølv om israelske styrkar dei siste åre berre har stått rundt Gaza». 24. november gjentok hun påstanden om okkupasjon – uten begrunnelse. Ut fra Haag-konvensjonen er Hellestveits påstand feil.
Haag-konvensjonen fra 1907 art. 42 sier: «En okkupasjon strekker seg bare til et territorium der en myndighet er etablert og kan utøves.» Da Israel trakk seg ut i 2005, hadde Israel ikke lenger noen myndighet der som kunne utøves. Derfor holder ikke påstanden til Hellestveit.
Art. 43 er også relevant: «Den legitime maktens myndighet er i realiteten overført til okkupanten.» Vi må da undersøke hvem som var den «legitime makten». Det folkerettsdokument som da er aktuelt, er Palestinamandatet vedtatt av Folkeforbundet i 1922 som bygde på San Remo 1920. Vestgrensen gikk fra Eilat i sør til vest for Rafah, dvs. Gaza var innenfor.
Egypt okkuperte Gaza i 1948 i strid med folkeretten. Da Israel tok kontroll i 1967, tok man ikke kontroll over en annen stats legitime territorium; men et område jødene var lovet i 1920 og 1922. Derfor er ordet okkupasjon galt i henhold til art. 43.
Da Israel og Egypt inngikk fredsavtale i 1979, var de to landene enige om at riksgrensen skulle gå der den hadde gått ifølge mandatet. Det er derfor Israel som formelt hadde «legitim makt» over området også etter 1979, og fremdeles har det. Det er derfor ingen okkupasjon i folkerettslig forstand.
Hellestveit begrunnet «okkupasjon» med at «Gaza er framleis ein del av det partane skal forhandle om i ei mogeleg løysing som inkluderer Vestbreidda, Jerusalem og Gaza». At hun kom med dette argumentet én uke etter 7. oktober, er merkelig. Hamas viste tydelig at de ikke vil forhandle om land.
Charteret deres er tydelig: «Opprettelsen av Israel er ugyldig» (art. 18), «Den israelske enheten er leketøyet til det sionistiske prosjektet» (art. 14), målet er «komplett frigjøring av Palestina fra elva til havet» (art. 20, jf. art. 2). «Frigjøring» innebærer to ting: Få vekk staten Israel, og drepe eller fordrive jødene, det skjønner vi av hvordan Hamas har opptrådt. Hamas anerkjenner ikke Israel, og er uaktuell som forhandlingspartner.
PLO vil heller ikke forhandle om å dele områdene. PLO vil ha én palestinsk stat ‘fra elva til havet’. Se PLOs faseplan fra 1974.
Netanyahu gjorde det klart tidlig i desember at etter krigen vil Israel samarbeide med palestinere som ønsker å leve i fred med Israel, og at disse på sikt overtar den sivile administrasjonen.
Fleire artiklar
Det går mykje kjøt gjennom anlegga til Nortura i desse dagar. Men kva veit dei eigentleg om kvaliteten på det?
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Slaktetid
Så er det offisielt: Kvalitetssjekken på slakteria er ikkje anna enn eit volummål.
Skodespelarane er plasserte i ein kvit kube.
Foto: Den Nationale Scene
Den vanskelege, men nødvendige venskapen
I vårt sted byr på fint samspel i ein rik og lågmælt tekst, som kunne tent på å bli kutta litt.
Alexander L. Kielland (Espen Hana) stig ned frå sokkelen til sine to kvinner, Lisa (Malene Wadel i gult) og Beate (Marianne Holter i blått). I bakgrunnen ramnen (Matias Kuoppala) og Bjørnstjerne Bjørnson (Amund Harboe).
Foto: Grethe Nygaard / Rogaland Teater
Når Kielland stig ned frå sokkelen
Det er 175 år sidan forfattaren Alexander L. Kielland blei fødd. No vert han feira med eit biografisk portrett på teaterscena.
Tom Roger Aadland kan sjå tilbake på 20 år som artist.
Foto: Birte Magnussen
Ein mangslungen veg
Tom Roger Aadland er ein av landets aller mest solide låtskrivarar.
Johannes Engelsen Espedals «Brottsjø» (2023) er laga av eit gamalt stakittgjerde frå kyrkjegarden ved Hoff kyrkje på Toten.
Foto: Eva Furseth
Retrobølgje på Haustutstillinga
Haustutstillinga 2024 er ei spenstig og særs variert utstilling. Her er det ingen kunstnarar som trampar i takt.