Ideologen Jordan Peterson
Den kanadiske psykologen og forfattaren Jordan Peterson fylte Oslo Spektrum i vår.
Foto: Wikipedia
I pinsen gjestet igjen den kanadiske psykologen og forfatteren Jordan Peterson Norge, hvor han samlet en fullsatt sal i Oslo Spektrum. Før sommerferien spekulerte Håvard Rem over hva som er kontroversielt ved Peterson, og slår fast at han ikke er det i Norge. «Mykje av bodskapen hans i Oslo Spektrum og i bøkene er korkje politisk eller identitetspolitisk», skriver Rem. Det er interessant at Petersons vending fra anti-feminisme til allmenn anti-likeverd regnes som ukontroversiell. Har all støyen fra den såkalte «kulturkrigen» gjort oss døvblinde for ideologisk kamp?
Jordan Peterson har vært en sentral figur i kulturkrigen siden 2016, først gjennom YouTube, Quora og podcaster og fra 2018 som forfatter av to selvhjelpsbøker og omreisende foredragsholder. For å forstå Petersons filosofi er det nødvendig å trenge gjennom både kulturkrig og alkymi. Bøkene er bygget opp gjennom mytologiske og personlige fortellinger som peker i retning av ukontroversielle råd, men det politiske ligger ikke særlig langt under overflaten.
Jordan Petersons to selvhjelpsbøker er meditasjoner over hvordan man kan balansere orden og kaos for å få et bedre liv. Det er en ganske markant endring i de to bøkene, ikke minst når det gjelder beskrivelsen av problemet. Mens den første boken, 12 regler for livet, har undertittelen En motgift mot kaos (2018), heter den andre Mer enn bare orden, med undertittelen 12 nye regler for livet (2021).
Den typen kaos Peterson beskriver, tilsvarer det sosiologiske begrepet anomi, som viser til et sammenbrudd av normer, verdier og retningslinjer som folk kan orientere seg etter. Denne tilstanden gjør tilværelsen uforutsigbar og fremmedgjørende og bidrar til at individer kan slite med å finne seg til rette. I de to bøkene famler Peterson seg frem til forskjellige svar på hvordan individer og hele samfunn kan unngå anomi.
I den første boken pekte Peterson på likestilling som kilde til kaos. Han fikk imidlertid ikke dette regnestykket til å gå opp – mye av resonnementet var bygget på en misforståelse av tegnet yin–yang. Peterson hadde fått for seg at den hvite, maskuline siden representerer orden, mens den svarte, feminine siden står for kaos (som altså må kontrolleres). Oversatt til samfunnsdebatten, ble det til argumenter mot likestilling i arbeidslivet, prevensjon, rett til skilsmisse og abort. Rådene i boken er imidlertid rettet mot unge menn, og handler om å få skikk på livet sitt (blant annet for å få mer draget på damer).
I den andre boken retter Peterson opp misforståelsen (yin og yang representerer ikke orden og kaos; de oppsto fra kaos og skapte harmoni gjennom motsetninger) og går dypere inn i et utvalg overlappende mytologier. Her finner han at orden og kaos er nødvendige rettesnorer for å skape et godt liv og et sunt samfunn. Denne gangen dropper han anti-feminismen og utpeker ideologi som hovedfiende. Det som burde være kontroversielt her, er Petersons ideologibegrep. Han tegner opp et bilde av to «legitime» ideologier, konservatisme og liberalisme, som han oversetter til rigide og åpne personlighetstrekk. Mens den konservative ønsker stabilitet, foretrekker den liberale forandring. Sammen skal de sikre harmoni ved at samfunnet ikke blir for autoritært eller for kaotisk. I dette landskapet plasserer Peterson altså seg selv i midten, der han tar seg retten til å bestemme hvem som er berettiget til å delta i samfunnsutviklingen.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
