JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Ordskifte

Ideologen Jordan Peterson

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Den kanadiske psykologen og forfattaren Jordan Peterson fylte Oslo Spektrum i vår.

Den kanadiske psykologen og forfattaren Jordan Peterson fylte Oslo Spektrum i vår.

Foto: Wikipedia

Den kanadiske psykologen og forfattaren Jordan Peterson fylte Oslo Spektrum i vår.

Den kanadiske psykologen og forfattaren Jordan Peterson fylte Oslo Spektrum i vår.

Foto: Wikipedia

5280
20220805
5280
20220805

Foredragsholder

I pinsen gjestet igjen den kanadiske psykologen og forfatteren Jordan Peterson Norge, hvor han samlet en fullsatt sal i Oslo Spektrum. Før sommerferien spekulerte Håvard Rem over hva som er kontroversielt ved Peterson, og slår fast at han ikke er det i Norge. «Mykje av bodskapen hans i Oslo Spektrum og i bøkene er korkje politisk eller identitetspolitisk», skriver Rem. Det er interessant at Petersons vending fra anti-feminisme til allmenn anti-likeverd regnes som ukontroversiell. Har all støyen fra den såkalte «kulturkrigen» gjort oss døvblinde for ideologisk kamp?

Jordan Peterson har vært en sentral figur i kulturkrigen siden 2016, først gjennom YouTube, Quora og podcaster og fra 2018 som forfatter av to selvhjelpsbøker og omreisende foredragsholder. For å forstå Petersons filosofi er det nødvendig å trenge gjennom både kulturkrig og alkymi. Bøkene er bygget opp gjennom mytologiske og personlige fortellinger som peker i retning av ukontroversielle råd, men det politiske ligger ikke særlig langt under overflaten.

Jordan Petersons to selvhjelpsbøker er meditasjoner over hvordan man kan balansere orden og kaos for å få et bedre liv. Det er en ganske markant endring i de to bøkene, ikke minst når det gjelder beskrivelsen av problemet. Mens den første boken, 12 regler for livet, har undertittelen En motgift mot kaos (2018), heter den andre Mer enn bare orden, med undertittelen 12 nye regler for livet (2021).

Den typen kaos Peterson beskriver, tilsvarer det sosiologiske begrepet anomi, som viser til et sammenbrudd av normer, verdier og retningslinjer som folk kan orientere seg etter. Denne tilstanden gjør tilværelsen uforutsigbar og fremmedgjørende og bidrar til at individer kan slite med å finne seg til rette. I de to bøkene famler Peterson seg frem til forskjellige svar på hvordan individer og hele samfunn kan unngå anomi.

I den første boken pekte Peterson på likestilling som kilde til kaos. Han fikk imidlertid ikke dette regnestykket til å gå opp – mye av resonnementet var bygget på en misforståelse av tegnet yin–yang. Peterson hadde fått for seg at den hvite, maskuline siden representerer orden, mens den svarte, feminine siden står for kaos (som altså må kontrolleres). Oversatt til samfunnsdebatten, ble det til argumenter mot likestilling i arbeidslivet, prevensjon, rett til skilsmisse og abort. Rådene i boken er imidlertid rettet mot unge menn, og handler om å få skikk på livet sitt (blant annet for å få mer draget på damer).

I den andre boken retter Peterson opp misforståelsen (yin og yang representerer ikke orden og kaos; de oppsto fra kaos og skapte harmoni gjennom motsetninger) og går dypere inn i et utvalg overlappende mytologier. Her finner han at orden og kaos er nødvendige rettesnorer for å skape et godt liv og et sunt samfunn. Denne gangen dropper han anti-feminismen og utpeker ideologi som hovedfiende. Det som burde være kontroversielt her, er Petersons ideologibegrep. Han tegner opp et bilde av to «legitime» ideologier, konservatisme og liberalisme, som han oversetter til rigide og åpne personlighetstrekk. Mens den konservative ønsker stabilitet, foretrekker den liberale forandring. Sammen skal de sikre harmoni ved at samfunnet ikke blir for autoritært eller for kaotisk. I dette landskapet plasserer Peterson altså seg selv i midten, der han tar seg retten til å bestemme hvem som er berettiget til å delta i samfunnsutviklingen.

Peterson sier helt eksplisitt at de som ikke lykkes på de fleste områder i livet, ikke har noen ting de skulle ha sagt. Et av hovedpoengene i boken er at ulikhet er naturlig, og at hierarkier er nødvendig for at samfunnet skal gå rundt og individer skal skjønne hva de bør drive med. Alt politisk engasjement som rokker ved rådende hierarkier og krever en eller annen form for rettferdighet, fører ifølge Peterson strake veien til det totalitære.

Sett med de utmattede øynene til alle som har bevitnet kulturkrig det siste tiåret, kan det se ut som Peterson kjemper mot de evinnelige angrepene på ytringsfrihet, som «woke» og «identitetspolitikk» ofte får skylden for. Det er imidlertid ikke den autoritære formen Peterson har noe imot, det er hvem som får delta. I en passasje forteller psykologen at han valgte å avslutte behandlingen av en pasient som var bekymret for klimaendringer. Han kunne nemlig ikke snakke med en «ideolog» og mente at hun først måtte lære seg dyp takknemlighet for de hierarkiene som hun befant seg på bunnen av (s. 56–57). Når han møter en pasient som er bekymret for «identitetspolitisk idioti» på arbeidsplassen, anser han det som hennes «moralske plikt» å følge sin samvittighet og kjempe imot (s. 153–160).

Petersons ulike roller som selvhjelpsguru, ideolog og kulturkriger gjør ham vanskelig å diskutere. På individnivå har han gode råd til hvordan man kan oppleve mening i tilværelsen, bli mer produktiv og lykkes med det man ønsker. Bekymringen for anomi er også helt legitim. Petersons svar er imidlertid dypt autoritært, og neppe noen god løsning for å fremme stabilitet og solidaritet i samfunnet. For å komme videre på den fronten bør vi ikke «gi avkall på ideologiene», som Peterson ber oss om, men faktisk diskutere dem.

Anja Sletteland er førsteamanuensis ved OsloMet.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement

Foredragsholder

I pinsen gjestet igjen den kanadiske psykologen og forfatteren Jordan Peterson Norge, hvor han samlet en fullsatt sal i Oslo Spektrum. Før sommerferien spekulerte Håvard Rem over hva som er kontroversielt ved Peterson, og slår fast at han ikke er det i Norge. «Mykje av bodskapen hans i Oslo Spektrum og i bøkene er korkje politisk eller identitetspolitisk», skriver Rem. Det er interessant at Petersons vending fra anti-feminisme til allmenn anti-likeverd regnes som ukontroversiell. Har all støyen fra den såkalte «kulturkrigen» gjort oss døvblinde for ideologisk kamp?

Jordan Peterson har vært en sentral figur i kulturkrigen siden 2016, først gjennom YouTube, Quora og podcaster og fra 2018 som forfatter av to selvhjelpsbøker og omreisende foredragsholder. For å forstå Petersons filosofi er det nødvendig å trenge gjennom både kulturkrig og alkymi. Bøkene er bygget opp gjennom mytologiske og personlige fortellinger som peker i retning av ukontroversielle råd, men det politiske ligger ikke særlig langt under overflaten.

Jordan Petersons to selvhjelpsbøker er meditasjoner over hvordan man kan balansere orden og kaos for å få et bedre liv. Det er en ganske markant endring i de to bøkene, ikke minst når det gjelder beskrivelsen av problemet. Mens den første boken, 12 regler for livet, har undertittelen En motgift mot kaos (2018), heter den andre Mer enn bare orden, med undertittelen 12 nye regler for livet (2021).

Den typen kaos Peterson beskriver, tilsvarer det sosiologiske begrepet anomi, som viser til et sammenbrudd av normer, verdier og retningslinjer som folk kan orientere seg etter. Denne tilstanden gjør tilværelsen uforutsigbar og fremmedgjørende og bidrar til at individer kan slite med å finne seg til rette. I de to bøkene famler Peterson seg frem til forskjellige svar på hvordan individer og hele samfunn kan unngå anomi.

I den første boken pekte Peterson på likestilling som kilde til kaos. Han fikk imidlertid ikke dette regnestykket til å gå opp – mye av resonnementet var bygget på en misforståelse av tegnet yin–yang. Peterson hadde fått for seg at den hvite, maskuline siden representerer orden, mens den svarte, feminine siden står for kaos (som altså må kontrolleres). Oversatt til samfunnsdebatten, ble det til argumenter mot likestilling i arbeidslivet, prevensjon, rett til skilsmisse og abort. Rådene i boken er imidlertid rettet mot unge menn, og handler om å få skikk på livet sitt (blant annet for å få mer draget på damer).

I den andre boken retter Peterson opp misforståelsen (yin og yang representerer ikke orden og kaos; de oppsto fra kaos og skapte harmoni gjennom motsetninger) og går dypere inn i et utvalg overlappende mytologier. Her finner han at orden og kaos er nødvendige rettesnorer for å skape et godt liv og et sunt samfunn. Denne gangen dropper han anti-feminismen og utpeker ideologi som hovedfiende. Det som burde være kontroversielt her, er Petersons ideologibegrep. Han tegner opp et bilde av to «legitime» ideologier, konservatisme og liberalisme, som han oversetter til rigide og åpne personlighetstrekk. Mens den konservative ønsker stabilitet, foretrekker den liberale forandring. Sammen skal de sikre harmoni ved at samfunnet ikke blir for autoritært eller for kaotisk. I dette landskapet plasserer Peterson altså seg selv i midten, der han tar seg retten til å bestemme hvem som er berettiget til å delta i samfunnsutviklingen.

Peterson sier helt eksplisitt at de som ikke lykkes på de fleste områder i livet, ikke har noen ting de skulle ha sagt. Et av hovedpoengene i boken er at ulikhet er naturlig, og at hierarkier er nødvendig for at samfunnet skal gå rundt og individer skal skjønne hva de bør drive med. Alt politisk engasjement som rokker ved rådende hierarkier og krever en eller annen form for rettferdighet, fører ifølge Peterson strake veien til det totalitære.

Sett med de utmattede øynene til alle som har bevitnet kulturkrig det siste tiåret, kan det se ut som Peterson kjemper mot de evinnelige angrepene på ytringsfrihet, som «woke» og «identitetspolitikk» ofte får skylden for. Det er imidlertid ikke den autoritære formen Peterson har noe imot, det er hvem som får delta. I en passasje forteller psykologen at han valgte å avslutte behandlingen av en pasient som var bekymret for klimaendringer. Han kunne nemlig ikke snakke med en «ideolog» og mente at hun først måtte lære seg dyp takknemlighet for de hierarkiene som hun befant seg på bunnen av (s. 56–57). Når han møter en pasient som er bekymret for «identitetspolitisk idioti» på arbeidsplassen, anser han det som hennes «moralske plikt» å følge sin samvittighet og kjempe imot (s. 153–160).

Petersons ulike roller som selvhjelpsguru, ideolog og kulturkriger gjør ham vanskelig å diskutere. På individnivå har han gode råd til hvordan man kan oppleve mening i tilværelsen, bli mer produktiv og lykkes med det man ønsker. Bekymringen for anomi er også helt legitim. Petersons svar er imidlertid dypt autoritært, og neppe noen god løsning for å fremme stabilitet og solidaritet i samfunnet. For å komme videre på den fronten bør vi ikke «gi avkall på ideologiene», som Peterson ber oss om, men faktisk diskutere dem.

Anja Sletteland er førsteamanuensis ved OsloMet.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Ekstreme nedbørsmengder førte til ein katastrofe i Valencia i Spania 29. oktober. Minst 217 skal ha mista livet, og dei materielle øydeleggingane er kolossale.

Ekstreme nedbørsmengder førte til ein katastrofe i Valencia i Spania 29. oktober. Minst 217 skal ha mista livet, og dei materielle øydeleggingane er kolossale.

Foto: Susana Vera / Reuters / NTB

Samfunn

Prisen for det ville vêret

I forsikringsbransjen er det langt mellom klimaskeptikarane.

Per Anders Todal
Ekstreme nedbørsmengder førte til ein katastrofe i Valencia i Spania 29. oktober. Minst 217 skal ha mista livet, og dei materielle øydeleggingane er kolossale.

Ekstreme nedbørsmengder førte til ein katastrofe i Valencia i Spania 29. oktober. Minst 217 skal ha mista livet, og dei materielle øydeleggingane er kolossale.

Foto: Susana Vera / Reuters / NTB

Samfunn

Prisen for det ville vêret

I forsikringsbransjen er det langt mellom klimaskeptikarane.

Per Anders Todal
Ole Paus døydde før sjølvbiografien var ferdigskriven.

Ole Paus døydde før sjølvbiografien var ferdigskriven.

Foto: Nina Djæff

BokMeldingar
Ronny Spaans

Eit sandkorn i maskineriet

Ole Paus skriv mest om slektsbakgrunn og mindre om artistkarrieren i sjølvbiografien sin, men det forklarar likevel mennesket Ole Paus.

Eit hus i Ål kommune vart teke av jordskred under ekstremvêret "Hans" i august i fjor.

Eit hus i Ål kommune vart teke av jordskred under ekstremvêret "Hans" i august i fjor.

Foto: Frederik Ringnes / NTB

Samfunn
Per Anders Todal

Husforsikring i hardt vêr

Kan klimaendringane føre til at også norske heimar blir umoglege å forsikre?

Folkerørsla for lokalsjukehusa demonstrerer mot helseføretakmodellen utanfor Stortinget i 2017.

Folkerørsla for lokalsjukehusa demonstrerer mot helseføretakmodellen utanfor Stortinget i 2017.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Ordskifte
PerVaglum

Vestre må avslutte konflikter og beklage

«Svært mange av de 300.000 som jobber i Helse-
vesenet, merker daglig følgene av Helseforetaks-
modellen som nå videreføres av Ap og Sp.»

Stemninga på valmøtet i Salem var ikkje sint, men fandenivaldsk og sjølvsikker.

Stemninga på valmøtet i Salem var ikkje sint, men fandenivaldsk og sjølvsikker.

Foto: Ida Lødemel Tvedt

Samfunn

Hjarte for huset

NEW YORK: Valnatta i New York kjendest som eit antiklimaks etter ei veke på reise i det som alt høyrdest ut som Trumps Amerika.

Ida Lødemel Tvedt
Stemninga på valmøtet i Salem var ikkje sint, men fandenivaldsk og sjølvsikker.

Stemninga på valmøtet i Salem var ikkje sint, men fandenivaldsk og sjølvsikker.

Foto: Ida Lødemel Tvedt

Samfunn

Hjarte for huset

NEW YORK: Valnatta i New York kjendest som eit antiklimaks etter ei veke på reise i det som alt høyrdest ut som Trumps Amerika.

Ida Lødemel Tvedt

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis