Foredragsholder

Anja Sletteland

I pinsen gjestet igjen den kanadiske psykologen og forfatteren Jordan Peterson Norge, hvor han samlet en fullsatt sal i Oslo Spektrum. Før sommerferien spekulerte Håvard Rem over hva som er kontroversielt ved Peterson, og slår fast at han ikke er det i Norge. «Mykje av bodskapen hans i Oslo Spektrum og i bøkene er korkje politisk eller identitetspolitisk», skriver Rem. Det er interessant at Petersons vending fra anti-feminisme til allmenn anti-likeverd regnes som ukontroversiell. Har all støyen fra den såkalte «kulturkrigen» gjort oss døvblinde for ideologisk kamp?

Jordan Peterson har vært en sentral figur i kulturkrigen siden 2016, først gjennom YouTube, Quora og podcaster og fra 2018 som forfatter av to selvhjelpsbøker og omreisende foredragsholder. For å forstå Petersons filosofi er det nødvendig å trenge gjennom både kulturkrig og alkymi. Bøkene er bygget opp gjennom mytologiske og personlige fortellinger som peker i retning av ukontroversielle råd, men det politiske ligger ikke særlig langt under overflaten.

Jordan Petersons to selvhjelpsbøker er meditasjoner over hvordan man kan balansere orden og kaos for å få et bedre liv. Det er en ganske markant endring i de to bøkene, ikke minst når det gjelder beskrivelsen av problemet. Mens den første boken, 12 regler for livet, har undertittelen En motgift mot kaos (2018), heter den andre Mer enn bare orden, med undertittelen 12 nye regler for livet (2021).

Den typen kaos Peterson beskriver, tilsvarer det sosiologiske begrepet anomi, som viser til et sammenbrudd av normer, verdier og retningslinjer som folk kan orientere seg etter. Denne tilstanden gjør tilværelsen uforutsigbar og fremmedgjørende og bidrar til at individer kan slite med å finne seg til rette. I de to bøkene famler Peterson seg frem til forskjellige svar på hvordan individer og hele samfunn kan unngå anomi.

I den første boken pekte Peterson på likestilling som kilde til kaos. Han fikk imidlertid ikke dette regnestykket til å gå opp – mye av resonnementet var bygget på en misforståelse av tegnet yin–yang. Peterson hadde fått for seg at den hvite, maskuline siden representerer orden, mens den svarte, feminine siden står for kaos (som altså må kontrolleres). Oversatt til samfunnsdebatten, ble det til argumenter mot likestilling i arbeidslivet, prevensjon, rett til skilsmisse og abort. Rådene i boken er imidlertid rettet mot unge menn, og handler om å få skikk på livet sitt (blant annet for å få mer draget på damer).

I den andre boken retter Peterson opp misforståelsen (yin og yang representerer ikke orden og kaos; de oppsto fra kaos og skapte harmoni gjennom motsetninger) og går dypere inn i et utvalg overlappende mytologier. Her finner han at orden og kaos er nødvendige rettesnorer for å skape et godt liv og et sunt samfunn. Denne gangen dropper han anti-feminismen og utpeker ideologi som hovedfiende. Det som burde være kontroversielt her, er Petersons ideologibegrep. Han tegner opp et bilde av to «legitime» ideologier, konservatisme og liberalisme, som han oversetter til rigide og åpne personlighetstrekk. Mens den konservative ønsker stabilitet, foretrekker den liberale forandring. Sammen skal de sikre harmoni ved at samfunnet ikke blir for autoritært eller for kaotisk. I dette landskapet plasserer Peterson altså seg selv i midten, der han tar seg retten til å bestemme hvem som er berettiget til å delta i samfunnsutviklingen.

Peterson sier helt eksplisitt at de som ikke lykkes på de fleste områder i livet, ikke har noen ting de skulle ha sagt. Et av hovedpoengene i boken er at ulikhet er naturlig, og at hierarkier er nødvendig for at samfunnet skal gå rundt og individer skal skjønne hva de bør drive med. Alt politisk engasjement som rokker ved rådende hierarkier og krever en eller annen form for rettferdighet, fører ifølge Peterson strake veien til det totalitære.

Sett med de utmattede øynene til alle som har bevitnet kulturkrig det siste tiåret, kan det se ut som Peterson kjemper mot de evinnelige angrepene på ytringsfrihet, som «woke» og «identitetspolitikk» ofte får skylden for. Det er imidlertid ikke den autoritære formen Peterson har noe imot, det er hvem som får delta. I en passasje forteller psykologen at han valgte å avslutte behandlingen av en pasient som var bekymret for klimaendringer. Han kunne nemlig ikke snakke med en «ideolog» og mente at hun først måtte lære seg dyp takknemlighet for de hierarkiene som hun befant seg på bunnen av (s. 56–57). Når han møter en pasient som er bekymret for «identitetspolitisk idioti» på arbeidsplassen, anser han det som hennes «moralske plikt» å følge sin samvittighet og kjempe imot (s. 153–160).

Petersons ulike roller som selvhjelpsguru, ideolog og kulturkriger gjør ham vanskelig å diskutere. På individnivå har han gode råd til hvordan man kan oppleve mening i tilværelsen, bli mer produktiv og lykkes med det man ønsker. Bekymringen for anomi er også helt legitim. Petersons svar er imidlertid dypt autoritært, og neppe noen god løsning for å fremme stabilitet og solidaritet i samfunnet. For å komme videre på den fronten bør vi ikke «gi avkall på ideologiene», som Peterson ber oss om, men faktisk diskutere dem.

Anja Sletteland er førsteamanuensis ved OsloMet.