Hvor ble det av ryggraden?
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Politikk
Saken om aksjehandelen til Sindre Finnes kommer ikke i et vakuum; det kommer i en lang rekke saker hvor nasjonale og lokale politikere i Norge systematisk har misbrukt den høye tilliten i befolkningen. Det er på tide å ta demokratiet på alvor og sette opp mer robuste institusjoner og regler for nasjonale og lokale politikere.
Norsk demokrati har lenge blitt fremhevet som et politisk system andre land kan se opp til. Det er ikke nødvendigvis fordi det norske demokratiet er satt opp på en ideell måte, men at aktørene i systemet – stort sett – har hatt gode intensjoner og tatt konsekvensene av sine feil. Det gjelder individuelle politikere, politiske partier, regjeringer, Stortinget og byråkrater. Som flere har pekt på, er tillit historisk sett et nøkkelstikkord i det norske systemet.
De siste årene har vi likevel hatt en historisk bølge av politiske skandaler: to stortingspresidenter har gått av (Olemic Thommesen og Eva Kristin Hansen), den siste på grunn av pendlerboligsaken som har felt både partiledere, ministre og representanter; denne sommeren har vi hatt flere habilitetssaker (Brenna, Trettebergstuen, Moe, Huitfeldt, Solberg); vi har hatt flere metoo-saker; lokalt har vi hatt skandaler i Sandnes, Drammen, Oslo, Tjøme og mange fler. Dette er svært ødeleggende for befolkningens tillit til de politiske systemene og individuelle politikere; flertallet av nasjonale og lokale politikere er fortsatt hardtarbeidende og misbruker ikke makten sin.
Jeg har selv utført en studie av skandaler og ministres avgang, hvor det tydelig kommer frem at ministre som tråkker i salaten, har betraktelig større risiko for å bli avsatt. Studien omhandler 1945 til 2013 og rett i underkant av 100 avganger, hvorav en god del kan kalles skandaler. Det er bra at mekanismene for ansvarliggjøring virker, noe studien også viser. Når man er tildelt ansvar for å utforme politikk som rammer alle, må man også tåle å stå ansvarlig for konsekvensene av å gjøre feil. Men det er her det virker som de nye skandalene skiller seg mest ut. Konsekvensvegring og kynisme peker på en voksende ukultur blant maktinnehavere som tilsynelatende har grodd ukontrollert over tid.
Det burde heller ikke være opp til politikerne selv å bestemme hva som er over streken og ikke. Gjennomtenkte regler og institusjoner bør bestemme det for dem. Derfor trenger vi en omfattende lovgjennomgang på alt fra lobbyvirksomhet til politikernes økonomiske goder og habilitet. Når maktmisbruk blir omfattende og politikerne ikke har ryggrad til å ordne opp i ukulturen selv, må vi lage institusjoner, lover og regler som tvinger ryggraden tilbake.
Martin Søyland er postdoktor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Politikk
Saken om aksjehandelen til Sindre Finnes kommer ikke i et vakuum; det kommer i en lang rekke saker hvor nasjonale og lokale politikere i Norge systematisk har misbrukt den høye tilliten i befolkningen. Det er på tide å ta demokratiet på alvor og sette opp mer robuste institusjoner og regler for nasjonale og lokale politikere.
Norsk demokrati har lenge blitt fremhevet som et politisk system andre land kan se opp til. Det er ikke nødvendigvis fordi det norske demokratiet er satt opp på en ideell måte, men at aktørene i systemet – stort sett – har hatt gode intensjoner og tatt konsekvensene av sine feil. Det gjelder individuelle politikere, politiske partier, regjeringer, Stortinget og byråkrater. Som flere har pekt på, er tillit historisk sett et nøkkelstikkord i det norske systemet.
De siste årene har vi likevel hatt en historisk bølge av politiske skandaler: to stortingspresidenter har gått av (Olemic Thommesen og Eva Kristin Hansen), den siste på grunn av pendlerboligsaken som har felt både partiledere, ministre og representanter; denne sommeren har vi hatt flere habilitetssaker (Brenna, Trettebergstuen, Moe, Huitfeldt, Solberg); vi har hatt flere metoo-saker; lokalt har vi hatt skandaler i Sandnes, Drammen, Oslo, Tjøme og mange fler. Dette er svært ødeleggende for befolkningens tillit til de politiske systemene og individuelle politikere; flertallet av nasjonale og lokale politikere er fortsatt hardtarbeidende og misbruker ikke makten sin.
Jeg har selv utført en studie av skandaler og ministres avgang, hvor det tydelig kommer frem at ministre som tråkker i salaten, har betraktelig større risiko for å bli avsatt. Studien omhandler 1945 til 2013 og rett i underkant av 100 avganger, hvorav en god del kan kalles skandaler. Det er bra at mekanismene for ansvarliggjøring virker, noe studien også viser. Når man er tildelt ansvar for å utforme politikk som rammer alle, må man også tåle å stå ansvarlig for konsekvensene av å gjøre feil. Men det er her det virker som de nye skandalene skiller seg mest ut. Konsekvensvegring og kynisme peker på en voksende ukultur blant maktinnehavere som tilsynelatende har grodd ukontrollert over tid.
Det burde heller ikke være opp til politikerne selv å bestemme hva som er over streken og ikke. Gjennomtenkte regler og institusjoner bør bestemme det for dem. Derfor trenger vi en omfattende lovgjennomgang på alt fra lobbyvirksomhet til politikernes økonomiske goder og habilitet. Når maktmisbruk blir omfattende og politikerne ikke har ryggrad til å ordne opp i ukulturen selv, må vi lage institusjoner, lover og regler som tvinger ryggraden tilbake.
Martin Søyland er postdoktor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Fleire artiklar
Sunniva M. Roligheten debuterte som romanforfattar i 2022. Boka som kjem ut no, har ho skrive saman med Daniel A. Wilondja.
Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss
Orda mellom oss
Sunniva M. Roligheten, Daniel A. Wilondja og Google Translate har saman skrive ein fascinerande tekstkollasj.
Teikning: May LInn Clement
«Blokk har vore nytta om stabben folk vart halshogne på.»
Med jamne mellomrom legg Riksrevisjonen, her representert ved riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fram undersøkingar med nokså hard kritikk av korleis vedteken politikk vert gjennomført av forvaltinga.
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
Eit spørsmål om kontroll
I rapport etter rapport kritiserer Riksrevisjonen statlege institusjonar for feil og manglar. Men kva kjem det eigentleg ut av kritikken?
Odd Nordstoga slo gjennom som soloartist i 2004. No har han skrive sjølvbiografi.
Foto: Samlaget
Ein av oss
Odd Nordstoga skriv tankefullt om livet, ut frå rolla som folkekjær artist.
Stian Jenssen (t.v.) var alt på plass i Nato då Jens Stoltenberg tok til i jobben som generalsekretær i 2014. Dei neste ti åra skulle dei arbeide tett i lag. Her er dei fotograferte i Kongressen i Washington i januar i år.
Foto: Mandel Ngan / AFP / NTB
Nato-toppen som sa det han tenkte
Stian Jenssen fekk kritikk då han som stabssjef i Nato skisserte ei fredsløysing der Ukraina gjev opp territorium i byte mot Nato-medlemskap. – På eit tidspunkt må ein ta innover seg situasjonen på bakken, seier han.