Helsevesenet
Helsevesenet er ikke en menneske-behandlende organisasjon
I mange år har det vore protestar mot helseføretaksmodellen. Her demonstrerer folkerørsla for lokalsjukehusa utanfor Stortinget hausten 2017.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Atter en gang er skroting av helseforetaksmodellen (HFM) på dagsordenen – som den har vært siden Stoltenberg 1-regjeringen innførte denne «industrimodellen» uten forankring i behandlergruppen. Motstanden fra fagfolk, pasienter og enkelte politiske partier har vart i 25 år. Hvorfor har disse hissige, offentlige diskusjonene likevel hittil vært resultatløse?
Slik jeg ser det, er det to viktige grunner til det. Den ene er at debatten nesten utelukkende gjelder makt og finansiering og dermed er langt borte fra de konkrete konsekvenser for pasienter og behandlere. Allmennheten og toneangivende politikere mangler tilsynelatende kjennskap til hva striden står om: Skal helsevesenet fortsatt være organisert etter en industrimodell, eller skal det bli organisert som en «menneskebehandlende organisasjon?»
I det følgende redegjør jeg for prinsippene som skiller disse to, og en fremgangsmåte for endelig å forlate industrimodellen.
Det var et sjokk da vi behandlerne i begynnelsen av 2000-tallet ble tvunget til å arbeide etter HFM, en modell som brøt med nesten alt vi hadde lært om å behandle syke mennesker. Helsevesenet skulle drives som en industribedrift, med kunder, varer, tjenester og produksjonsmidler, og det var kvantitet og ikke kvalitet som var relevant. Heller skrive pasienten ut og inn og ut og inn enn å vente til pasienten var frisk nok. Jo flere utskrivelser, jo mer inntekt.
Antall senger ble etter hvert drastisk redusert, og såkalte korridorpasienter skulle bort. Men hva skjedde med dem som måtte kastes ut for tidlig, eller i det hele tatt ikke ble tatt imot? Noen måtte ut på gaten. På poliklinikken fikk vi hver gang en ny, for oss ukjent pasient. Sympati eller empati tok for lang tid. All behandling skulle standardiseres. Kynisme utviklet seg: «Det første du skal tenke på når du får en ny pasient, er hvordan du raskest mulig kan bli kvitt pasienten.»
Hjalp ikke behandlingen, var det en feil ved pasienten og ikke ved behandlingen. Terapeutenes autonomi ble minimal. Fulgte vi bare retningslinjene, hadde vi ryggen fri uansett resultat. Hvis institusjonen kom opp i vanskeligheter, hadde vi før hatt statsråden, helsedirektøren og stadsfysikus i ryggen. Nå ble de våre motstandere.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
