Oppdrett

Klemet Godtland

Oppdrett av laks, og nå også torsk, fører til uakseptabel belastning på både naturen og klimaet.

I Nordfjord på Vestlandet er det sterk motstand mot oppdrett på grunn av skadene på fjorden og vassdragene.

Store bannere langs veien til Måløy med slagord som «Ikkje meir oppdrett i fjorden vår» vitner om det.

I Sunnfjord ble folk som bor der, glade da konsesjon for torskeoppdrett i fjorden der ikke ble godkjent.

Torskeoppdrett generelt bør ikke godkjennes på grunn av skadene det fører til i sjøen.

Oppdrettstorsken gyter gjennom de åpne merdene, noe som fører til genetisk innblanding med villtorsken.

Blir villtorsken skadet og redusert, i verste fall helt borte, er det selvsagt meget alvorlig for kysten.

Vi kan ikke gamble med det når vi vet for lite om skadevirkningene. Det hjelper ikke kysten og Norge med mange arbeidsplasser i oppdrett hvis næringen i verste fall ødelegger livsgrunnlaget for oss i framtida.

Vi må skape et bærekraftig havbruk snarest mulig, både for naturmiljøet og for å bidra til å motvirke klimakrisa som nå tydelig er på gang. Lakseskatten vil bremse det grønne skiftet i havbruket. De store overskuddene må heller brukes til å investere i miljøvennlig oppdrett, slik næringen selv også ønsker. Ingen seriøse aktører ønsker vel å tjene gode penger på at klima og natur ødelegges. Politikerne må ta tak i dette.

Dagens havbruk er dessverre en av de mest skadelige næringer i Norge for både klimaet og naturen.

Det er helt forkastelig med hensyn til vårt ansvar, ikke minst for våre etterkommere.

Havet kan stige opptil 3,0 meter innen 2100 grunnet våre store CO2-utslipp, noe som er svært alvorlig.

Omtrent 1,6 millioner tonn laks og ditto fôr fraktes årlig i ca. 25.000 trailerlass og et ukjent antall båter. 100.000 tonn laks fraktes sågar med fly til Østen og Amerika, som alene tilsvarer CO2-utslippet til hele den innenlandske flytrafikken i Norge. Hver nordmann slipper i snitt ut ca. 6,7 tonn CO2 i året. En stor prosentandel av dette skyldes havbruk alene. Det er uholdbart tragisk! Slik kan vi ikke fortsette av hensyn til klimaet.

Oppdrettere på Færøyene har vedtatt å slutte med flyfrakt av laks på grunn av de store skadene det påfører klimaet. Norske oppdrettere ser også at dette ikke går an. Folk flest og politikerne må våkne. Det virker som om havbruk er blitt en naturødelegger og klimaversting som bare forties!

Mat må generelt også produseres kortreist, ikke fraktes halve jorda rundt til rike folk i Asia og Amerika.

Nedenfor er stilt noen viktige spørsmål for å oppnå en bærekraftig havbruksnæring.

Hvor fort kan næringen få til det grønne skiftet som den selvsagt også må gjennom?

Hvilke planer har en for å gjøre transport av fôr og laks utslippsfri og klimanøytral?

Når vil en slutte med klimaskadelig flyfrakt av laks til Østen og Amerika, slik Færøyene har gjort?

Vil næringen satse på landbasert oppdrett for å verne naturmiljøet både i sjøen og i våre vassdrag?

Når får en utviklet kortreist fôr i Norge i stedet for skadelig import av fôr fra Amazonas?

Vil en få superfrysing ved trailertransport for miljøets skyld som også vil gi store økonomiske fordeler?

Oppdrett må opp på land i lukkede anlegg. Det kan gi oss kontroll med miljøet, ikke minst skit og fôrspill fra fisken, rømming av fisk, sykdom, lus, trådalgen lurven og så videre. Pilotanlegget for laks på Raudeberg ved Måløy er et godt eksempel på veien å gå. Andfjord Salmon i Nordland er et annet meget interessant eksempel på landbasert oppdrett som ser lovende ut. Det vil verne livet i vannmiljøet, ikke minst villaksen og sjøørreten i våre unike vassdrag som er på rødlista. Det er en nasjonal katastrofe hvis de i verste fall dør ut i elevene.

Skit og fôrspill kan tas vare på og omgjøres til gjødsel og bli en positiv ressurs i landanlegg. Vi må lære av de store miljøskadene i Oslofjorden, som er blitt nesten tom for fisk nå på grunn av kloakkutslipp og annen forurensning. På Island snakkes det om å slutte med åpne merder i sjøen og heller satse på landanlegg. Landbasert oppdrett vil også gi flere arbeidsplasser enn merder langs kysten!

Utvikling av kortreist fôr er på gang, for eksempel storstilt dyrking av sukkertare i Nordland, i stedet for import av fôr fra Amazonas, hvor regnskogen hogges ned. Tare kan trolig også bli verdifull menneskemat.

Taredyrking i sjøen kan bli en meget interessant ny næring på kysten.

Havbruket bør trolig slippe lakseskatten og heller bruke pengene til å møte det grønne skiftet raskere.

Det vil også kunne gi flere gode arbeidsplasser på kysten og i Norge som helhet. FN påpeker stadig at hele verden må ta klima og naturvern på største alvor. Ikke minst Norge må selvsagt bidra seriøst til det.

Et bærekraftig havbruk som ikke skader klimaet og naturen, er virkelig noe vi kan leve godt av i framtida, og dermed bli stolte av. Det må havbruksnæringen nå snart bli pålagt av politikerne og regjeringen å gjennomføre.