Psykisk helse

Marianne Secher

I kjølvannet av en episode av TV-programmet «Norge bak fasaden» om håp eller mangelen på sådan i psykiatrien, kommer spørsmålet om hvorvidt fagfolk skal gi pasienter håp? Det kommer frem i Dag og Tid forrige uke at det er uenigheter rundt hva formidling av håp har å si for pasientene.

Jeg er ikke en fagperson, men jeg har likevel utstrakt kompetanse når det gjelder både psykisk helse og viktigheten av håp.

For å si det enkelt: Jeg hadde ikke vært her jeg er i dag, om det ikke var for håpet.

Jeg stod der, i midten av 30-årene med en rykende fersk diagnose. En av de mest alvorlige man kan få innen psykisk helse: bipolar lidelse type 1. Plutselig skulle jeg forholde meg til en merkelapp som kom med en del informasjon, men som mest av alt betydde at jeg måtte lære meg selv å kjenne på nytt.

Jeg gjør det jeg kan for å leve best mulig med den hver dag. Og vi som står i dette, vi vet at dette ikke er en enkel jobb. For mange av oss krever dette et tett samarbeid med spesialisthelsetjenesten i lengre perioder.

Forløpene for å få satt riktig diagnose er ofte i seg selv lange og komplekse. Likevel oppleves det for mange når dagen kommer og diagnosen har blitt stilt, at det føles det som et stort sjokk.

Mange starter flere prosesser som handler om både sorg og aksept over tapt helse. Noen opplever også å bli uføre, og tilhørigheten til arbeidsplassen og kolleger blir borte.

Det er lett å føle at en her mister det livet en hadde før, og det meste blir snudd på hodet.

Spørsmål som hvem er jeg, og hvor hører jeg til, er naturlige i denne fasen. Og akkurat her var det betydningen av håp som ble redningen for meg.

Hva var nå bra for min psykiske og fysiske helse? Hvor går de nye grensene? Hvem skulle jeg være når jeg ikke kunne hente identiteten min fra stillingstittel eller andre ytre faktorer? Jeg følte at både jeg som menneske og hele livet mitt ble dratt opp i en virvelvind.

Midt i alt dette som føltes som et kaos, ble det formidlet håp. Jeg hadde både en psykiater og en fastlege som var krystallklare på mulighetene for en bedre fremtid.

At det kaoset jeg strevde med, ikke var noe som var nødt til å forbli, eller bli den nye normalen. De var begge tydelige på at ressursene som de visste bodde i meg, fortsatt var der. Og at det ville bli muligheter til å finne dem frem igjen.

Det handlet først og fremst om kunnskap i starten. Kunnskap om lidelsen, kunnskap om egne behov, og et håp om mestring der fremme i horisonten.

Uten en tydelig formidling av håp fra de to som jeg stolte mest på i min prosess, tviler jeg på at jeg hadde omstilt meg så godt til den nye hverdagen. Uten håpet ville det vært vanskelig for meg å fokusere på mulighetene som lå der, i stedet for utfordringene.

Når alt er på det mørkeste, trenger vi alle et lys å navigere etter, og jeg er takknemlig for at jeg hadde noen som delte det med meg. På grunn av nettopp det får jeg i dag jobbe med å gi det videre.

Marianne Secher er styreleiar for Bipolarforeningen Norge, eig sitt eige føretak og er for tida deltidsstudent ved Kristiania Høyskole, der ho studerer arbeidsmiljø og psykologi.