Håp i psykiatrien kan være livreddende

I kjølvannet av en episode av TV-programmet «Norge bak fasaden» om håp eller mangelen på sådan i psykiatrien, kommer spørsmålet om hvorvidt fagfolk skal gi pasienter håp? Det kommer frem i Dag og Tid forrige uke at det er uenigheter rundt hva formidling av håp har å si for pasientene.

Jeg er ikke en fagperson, men jeg har likevel utstrakt kompetanse når det gjelder både psykisk helse og viktigheten av håp.

For å si det enkelt: Jeg hadde ikke vært her jeg er i dag, om det ikke var for håpet.

Jeg stod der, i midten av 30-årene med en rykende fersk diagnose. En av de mest alvorlige man kan få innen psykisk helse: bipolar lidelse type 1. Plutselig skulle jeg forholde meg til en merkelapp som kom med en del informasjon, men som mest av alt betydde at jeg måtte lære meg selv å kjenne på nytt.

Jeg gjør det jeg kan for å leve best mulig med den hver dag. Og vi som står i dette, vi vet at dette ikke er en enkel jobb. For mange av oss krever dette et tett samarbeid med spesialisthelsetjenesten i lengre perioder.

Forløpene for å få satt riktig diagnose er ofte i seg selv lange og komplekse. Likevel oppleves det for mange når dagen kommer og diagnosen har blitt stilt, at det føles det som et stort sjokk.