Dag og Tid skrev forrige uke om håp i psykiatrien. Så lenge det er liv er det håp, sies det. For oss pårørende handler det ofte om å holde liv i. Håp snakker vi sjelden om.
Hvordan skal vi tørre å håpe for mye når vi stadig opplever at sengeplasser legges ned, at våre kjære blir akuttinnlagt for å ta en topp, for så å få økt dosene på medisinene og bli skrevet ut? Vi blir ikke håpefulle da. Våre kjære blir svingdørspasienter, og det fører ikke til håp for noen av oss.
Kunnskapen om psykisk helse er helt sikkert god nok hos de som jobber innenfor feltet. Vi tviler mer på kunnskapen hos våre styresmakter og deres rådgivere. Pårørende blir i større grad hørt i psykiatrien enn hos politikerne. Dette betyr ikke så mye for mannen i gata, men for oss pårørende betyr det at vi stort sett er tema i festtaler og valgkamper. Vi blir ikke alltid invitert inn for å komme med våre syn og dele våre erfaringer.
Når fagfolk er uenige om hverandres kompetanse, er det på tide å sette en fot i bakken. De snakker som om de er de eneste som skal behandle den som er syk. Vi, de pårørende, sier at dere må bruke alle som kan behandle. Behandling handler om mer enn samtaler, elektrosjokk, innleggelser og i verste fall tvang. Behandling må handle om at mennesket i behandling skal bli frisk – eller frisk nok!
Mennesker med psykiske diagnoser trenger ofte mer enn det psykiatrien kan hjelpe til med. De trenger hjelp til bolig, til å få orden på økonomien og til et liv med mening. Ofte trenger de hjelp med å leve som mennesker med en sykdom.
Løsningen er egentlig veldig enkel: samarbeid! Samarbeid både i handling og i ord. Samarbeid slik at ting er klarlagt ved utskrivning, samarbeid slik at økonomi og bolig er ivaretatt av noen andre enn de pårørende. Samarbeid slik at pårørende kan være bare pårørende; da først skal vi pårørende håpe.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
