Historie

Russell Kristiansen

Nesodden

Den siste tidens betraktninger hva angår de «historieløse lærerplaner» har vekket til live noen problemstillinger jeg (som er hverken historiker eller pedagog) tenkte eller grublet på for en stund siden. Med engelsk som morsmål er jeg alltid blitt fascinert av ord eller begreper som finnes på norsk, men ikke på andre siden av Nordsjøen. «Bergtatt» er ett eksempel, og «historieløshet» – ironisk nok – et annet. Vi alle kan leve godt med våre forskjellige varianter av historieløshet, men den gangen en godt voksen amerikansk dame spurte meg om det fantes mennesker i Amerika før George Washington, gjorde dette et sterkt inntrykk. Visse mangler gjør noe viktig med vårt verdensbilde. Historie er som Bøygen, den forsvinner ikke når vi ignorerer den, men kan leve i fordreide former. Et noe ekstremt eksempel på dette, har jeg lest, finner vi i England, hvor flere tror at fantasifortellingen Ringenes herre er hentet fra en virkelig fortid. Hvis det historiske narrativet ikke er så viktig, kunne vi med god grunn spørre hvorfor så mange diktaturstater omskriver historien for å passe makthaverne og gjør deres tolkninger til den eneste sannheten. En kunne nesten si at de har skjønt mer av historiens betydning enn det norske Utdanningsdepartementet.

Noen kan mene at det nasjonale narrativet er viktig, de fleste er ikke opptatt av det. Uansett er sistnevnte mennesker bærere – og målbærere – av et narrativ de burde ha en viss peiling på. For meg er det vanskelig å forstå hvordan de som ikke har noe særlig forhold til sitt eget narrativ, kan forstå hva andre land og kulturer er for noe.

Som psykolog (nå pensjonert) har jeg møtt problemstillingen med folk som lever altfor mye i fortiden, og de som synes å leve mest for fremtiden, dette på bekostning av nåtiden. Det finnes også mange som lever utelukkende i nåtiden, dette på bekostning av de perspektivene som gir oss en viss balansegang i livet. For meg ligner denne tilstand på den Platons huleboere befant seg i. Med bortfall av levende tradisjoner og styrt som vi er av påtrengende her-og-nå-medier på de fleste bauger og kanter, er vi kanskje mer gisler av nåtiden enn vi aner.

Uten å ha særlig greie på Utdanningdepartementets avanserte tankegang er jeg fristet til å tro at den mer subjektive tilnærmingen til historie, som beskrevet i Dag og Tid, vil føre dårlig utrustede elever til idiosynkratiske tolkninger av historie og en eller annen form for solipsisme. Jeg er glad for at mitt første møte med historie var på en arbeiderklasseskole i Wales for mange år siden.