Går vi utenom?
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Midtausten
«Ein stat som alle andre – Israel har mista særstatusen sin i verda», skriver Cecilie Hellestveit i Dag og Tid fredag 9. august 2024.
Ifølge sionistene har Israel alltid vært en stat som alle andre. De mente de var fordrevet i 2000 år, og nå ville de ha landet sitt eller noe av landet tilbake. Det var vi i Vesten som ga Israel «særstatusen sin i verda». Vi hadde bygget mye av vår kultur på de jødisk-kristne tradisjoner, de ti bud og Jesus’ kjærlighetsprinsipp og mente nok at det fortjente de, spesielt etter holocaust. Deilig å bli kvitt noe av skyldfølelsene!
Israel har hatt «ein eigen aura som har verna staten mot harde sanksjonar», hevder Hellestveit. Mener hun at de tidligere har gjort fæle overgrep som verden har sett gjennom fingrene med på grunn av holocaust og 2000 år med antisemittisme fordi jødene drepte Jesus?
Men hva er overgrepene? Er det fordi israelerne først tok Folkeforbundets og så FNs resolusjoner på alvor og erklærte sin egen stat 14. mai 1948? Er det fordi de vant krigene hver gang de ble angrepet av araberstater? Eller er det fordi de tok kraftig igjen hver gang de ble angrepet av selvmordsbombere eller raketter fra palestinske arabere på sivile innen sine grenser?
Den internasjonale domstolen i Haag kom med et rettslig råd til FN i juli, rapporterer Hellestveit, hvor de sier at Israels okkupasjon av områdene Gaza, Jerusalem og Vestbredden er ulovlig. Hun forteller oss ikke hvilke grenser som blir brukt. Er det grenser fra november 1947? Dessverre tapte jo araberne områder hver gang de utfordret til krig. (Får Ukraina tilbake Krym og områdene i Donetsk og Luhansk, mon tro?) Men kanskje de ikke taper!
Hellestveit sier under mellomoverskriften «Tapt magi» at: «Krigen mellom Israel og Hamas har endra styrketilhøvet mellom israelarar og palestinarar [arabere i Palestina, min presisering] for alltid.» Hva mener hun her? Har verden endelig våknet opp til denne vanskelige konflikten fordi mer enn 35.000 mennesker har blitt drept, og siden den israelske statsministeren har uttalt at terrororganisasjonen Hamas må utryddes? Hvorfor ingen reaksjoner tidligere, på milevis av tuneller som ble bygget i Gaza siden 2006, og enorme mengder av våpen smuglet inn fra Egypt istedenfor bygging av skoler, handel og industri?
Verden har tolerert at millioner av arabere nå lever i flyktingleirer i Libanon uten sjanse til å bli statsborgere og få skikkelig arbeidstillatelse fordi Libanon er et lite land og ikke vil tillate så mange sunnier å skape ubalanse i deres politiske landskap. Huff, Libanon var fremdeles en perle for 70 år siden.
Jeg er skamfull over å være en ikke-jødisk norsk borger som ikke gjør noe selv for å bli en part av en løsning på denne grusomme, langvarige konflikten.
Er det bøygen igjen? Går vi utenom her i Vesten? Tar vi ikke tak? Hvorfor sa vi ikke til lederne av Hamas som sitter på milliarder i Dakar den 8.: «What the hell do you want? What is the end game?» Var vi redde for svaret: «From the River to the Sea!»?
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Midtausten
«Ein stat som alle andre – Israel har mista særstatusen sin i verda», skriver Cecilie Hellestveit i Dag og Tid fredag 9. august 2024.
Ifølge sionistene har Israel alltid vært en stat som alle andre. De mente de var fordrevet i 2000 år, og nå ville de ha landet sitt eller noe av landet tilbake. Det var vi i Vesten som ga Israel «særstatusen sin i verda». Vi hadde bygget mye av vår kultur på de jødisk-kristne tradisjoner, de ti bud og Jesus’ kjærlighetsprinsipp og mente nok at det fortjente de, spesielt etter holocaust. Deilig å bli kvitt noe av skyldfølelsene!
Israel har hatt «ein eigen aura som har verna staten mot harde sanksjonar», hevder Hellestveit. Mener hun at de tidligere har gjort fæle overgrep som verden har sett gjennom fingrene med på grunn av holocaust og 2000 år med antisemittisme fordi jødene drepte Jesus?
Men hva er overgrepene? Er det fordi israelerne først tok Folkeforbundets og så FNs resolusjoner på alvor og erklærte sin egen stat 14. mai 1948? Er det fordi de vant krigene hver gang de ble angrepet av araberstater? Eller er det fordi de tok kraftig igjen hver gang de ble angrepet av selvmordsbombere eller raketter fra palestinske arabere på sivile innen sine grenser?
Den internasjonale domstolen i Haag kom med et rettslig råd til FN i juli, rapporterer Hellestveit, hvor de sier at Israels okkupasjon av områdene Gaza, Jerusalem og Vestbredden er ulovlig. Hun forteller oss ikke hvilke grenser som blir brukt. Er det grenser fra november 1947? Dessverre tapte jo araberne områder hver gang de utfordret til krig. (Får Ukraina tilbake Krym og områdene i Donetsk og Luhansk, mon tro?) Men kanskje de ikke taper!
Hellestveit sier under mellomoverskriften «Tapt magi» at: «Krigen mellom Israel og Hamas har endra styrketilhøvet mellom israelarar og palestinarar [arabere i Palestina, min presisering] for alltid.» Hva mener hun her? Har verden endelig våknet opp til denne vanskelige konflikten fordi mer enn 35.000 mennesker har blitt drept, og siden den israelske statsministeren har uttalt at terrororganisasjonen Hamas må utryddes? Hvorfor ingen reaksjoner tidligere, på milevis av tuneller som ble bygget i Gaza siden 2006, og enorme mengder av våpen smuglet inn fra Egypt istedenfor bygging av skoler, handel og industri?
Verden har tolerert at millioner av arabere nå lever i flyktingleirer i Libanon uten sjanse til å bli statsborgere og få skikkelig arbeidstillatelse fordi Libanon er et lite land og ikke vil tillate så mange sunnier å skape ubalanse i deres politiske landskap. Huff, Libanon var fremdeles en perle for 70 år siden.
Jeg er skamfull over å være en ikke-jødisk norsk borger som ikke gjør noe selv for å bli en part av en løsning på denne grusomme, langvarige konflikten.
Er det bøygen igjen? Går vi utenom her i Vesten? Tar vi ikke tak? Hvorfor sa vi ikke til lederne av Hamas som sitter på milliarder i Dakar den 8.: «What the hell do you want? What is the end game?» Var vi redde for svaret: «From the River to the Sea!»?
Fleire artiklar
Gjennom foto og tekst dokumenterte Maria Gros Vatne eit annleis liv på bloggen Wildandfree.no. Ho og mannen Nik Payne forlét bylivet og trygge jobbar til fordel for økologisk gardsbruk og heimeskule. Her ser me sonen Falk.
Foto: Maria Gros Vatne
Frå draum til sorg
Ukjent landskap vinn den eine prisen etter den andre. No er den å finne på lista over filmar som er kvalifiserte til vurdering av Oscar-akademiet i kategorien «Beste dokumentarfilm».
Peter Flamm (1891–1963) var ein tysk lege med jødisk familiebakgrunn som i 1926 gjorde furore med debutromanen.
Foto: Otto Kurt Vogelsang / Ullstein bild
«Jeg? er ein djupt fascinerande og høgst moderne tekst om sinnsforvirring og dobbeltgjengeri»
Marie Blokhus, Gard Skagestad og Kirsti Refseth spelar stykket til den tyske dramatikaren Marius von Mayenburg.
Foto: Monica Tormassy / Det Norske Teatret
Kven har makt over kven?
Velspelt om medviten og umedviten makt, sanning, manipulasjon og illusjon.
The Lady (Willa Fitzgerald) må flykte frå ein galen mann.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkfilmen Strange Darling tuklar med tida for å trekke i gang tankane.
Sveinung Rotevatn (V), som ser opp, talte ikkje under behandlinga av den nye abortlova 3. desember. Den som gjekk fram til talarstolen flest gonger, var Marian Hussein (SV).
Foto: Thomas Fure / AP / NTB
Mors liv i salen
Debatten vi fekk høyre då den nye abortlova blei behandla tysdag, strekte seg frå 10.00 til 14.30, frå 1915 til framtida og frå fosteret til den store verda.