JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Ordskifte

Går vi utenom?

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
3026
20240906
3026
20240906

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Midtausten

«Ein stat som alle andre – Israel har mista særstatusen sin i verda», skriver Cecilie Hellestveit i Dag og Tid fredag 9. august 2024.

Ifølge sionistene har Israel alltid vært en stat som alle andre. De mente de var fordrevet i 2000 år, og nå ville de ha landet sitt eller noe av landet tilbake. Det var vi i Vesten som ga Israel «særstatusen sin i verda». Vi hadde bygget mye av vår kultur på de jødisk-kristne tradisjoner, de ti bud og Jesus’ kjærlighetsprinsipp og mente nok at det fortjente de, spesielt etter holocaust. Deilig å bli kvitt noe av skyldfølelsene!

Israel har hatt «ein eigen aura som har verna staten mot harde sanksjonar», hevder Hellestveit. Mener hun at de tidligere har gjort fæle overgrep som verden har sett gjennom fingrene med på grunn av holocaust og 2000 år med antisemittisme fordi jødene drepte Jesus?

Men hva er overgrepene? Er det fordi israelerne først tok Folkeforbundets og så FNs resolusjoner på alvor og erklærte sin egen stat 14. mai 1948? Er det fordi de vant krigene hver gang de ble angrepet av araberstater? Eller er det fordi de tok kraftig igjen hver gang de ble angrepet av selvmordsbombere eller raketter fra palestinske arabere på sivile innen sine grenser?

Den internasjonale domstolen i Haag kom med et rettslig råd til FN i juli, rapporterer Hellestveit, hvor de sier at Israels okkupasjon av områdene Gaza, Jerusalem og Vestbredden er ulovlig. Hun forteller oss ikke hvilke grenser som blir brukt. Er det grenser fra november 1947? Dessverre tapte jo araberne områder hver gang de utfordret til krig. (Får Ukraina tilbake Krym og områdene i Donetsk og Luhansk, mon tro?) Men kanskje de ikke taper!

Hellestveit sier under mellomoverskriften «Tapt magi» at: «Krigen mellom Israel og Hamas har endra styrketilhøvet mellom israelarar og palestinarar [arabere i Palestina, min presisering] for alltid.» Hva mener hun her? Har verden endelig våknet opp til denne vanskelige konflikten fordi mer enn 35.000 mennesker har blitt drept, og siden den israelske statsministeren har uttalt at terrororganisasjonen Hamas må utryddes? Hvorfor ingen reaksjoner tidligere, på milevis av tuneller som ble bygget i Gaza siden 2006, og enorme mengder av våpen smuglet inn fra Egypt istedenfor bygging av skoler, handel og industri?

Verden har tolerert at millioner av arabere nå lever i flyktingleirer i Libanon uten sjanse til å bli statsborgere og få skikkelig arbeidstillatelse fordi Libanon er et lite land og ikke vil tillate så mange sunnier å skape ubalanse i deres politiske landskap. Huff, Libanon var fremdeles en perle for 70 år siden.

Jeg er skamfull over å være en ikke-jødisk norsk borger som ikke gjør noe selv for å bli en part av en løsning på denne grusomme, langvarige konflikten.

Er det bøygen igjen? Går vi utenom her i Vesten? Tar vi ikke tak? Hvorfor sa vi ikke til lederne av Hamas som sitter på milliarder i Dakar den 8.: «What the hell do you want? What is the end game?» Var vi redde for svaret: «From the River to the Sea!»?

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Midtausten

«Ein stat som alle andre – Israel har mista særstatusen sin i verda», skriver Cecilie Hellestveit i Dag og Tid fredag 9. august 2024.

Ifølge sionistene har Israel alltid vært en stat som alle andre. De mente de var fordrevet i 2000 år, og nå ville de ha landet sitt eller noe av landet tilbake. Det var vi i Vesten som ga Israel «særstatusen sin i verda». Vi hadde bygget mye av vår kultur på de jødisk-kristne tradisjoner, de ti bud og Jesus’ kjærlighetsprinsipp og mente nok at det fortjente de, spesielt etter holocaust. Deilig å bli kvitt noe av skyldfølelsene!

Israel har hatt «ein eigen aura som har verna staten mot harde sanksjonar», hevder Hellestveit. Mener hun at de tidligere har gjort fæle overgrep som verden har sett gjennom fingrene med på grunn av holocaust og 2000 år med antisemittisme fordi jødene drepte Jesus?

Men hva er overgrepene? Er det fordi israelerne først tok Folkeforbundets og så FNs resolusjoner på alvor og erklærte sin egen stat 14. mai 1948? Er det fordi de vant krigene hver gang de ble angrepet av araberstater? Eller er det fordi de tok kraftig igjen hver gang de ble angrepet av selvmordsbombere eller raketter fra palestinske arabere på sivile innen sine grenser?

Den internasjonale domstolen i Haag kom med et rettslig råd til FN i juli, rapporterer Hellestveit, hvor de sier at Israels okkupasjon av områdene Gaza, Jerusalem og Vestbredden er ulovlig. Hun forteller oss ikke hvilke grenser som blir brukt. Er det grenser fra november 1947? Dessverre tapte jo araberne områder hver gang de utfordret til krig. (Får Ukraina tilbake Krym og områdene i Donetsk og Luhansk, mon tro?) Men kanskje de ikke taper!

Hellestveit sier under mellomoverskriften «Tapt magi» at: «Krigen mellom Israel og Hamas har endra styrketilhøvet mellom israelarar og palestinarar [arabere i Palestina, min presisering] for alltid.» Hva mener hun her? Har verden endelig våknet opp til denne vanskelige konflikten fordi mer enn 35.000 mennesker har blitt drept, og siden den israelske statsministeren har uttalt at terrororganisasjonen Hamas må utryddes? Hvorfor ingen reaksjoner tidligere, på milevis av tuneller som ble bygget i Gaza siden 2006, og enorme mengder av våpen smuglet inn fra Egypt istedenfor bygging av skoler, handel og industri?

Verden har tolerert at millioner av arabere nå lever i flyktingleirer i Libanon uten sjanse til å bli statsborgere og få skikkelig arbeidstillatelse fordi Libanon er et lite land og ikke vil tillate så mange sunnier å skape ubalanse i deres politiske landskap. Huff, Libanon var fremdeles en perle for 70 år siden.

Jeg er skamfull over å være en ikke-jødisk norsk borger som ikke gjør noe selv for å bli en part av en løsning på denne grusomme, langvarige konflikten.

Er det bøygen igjen? Går vi utenom her i Vesten? Tar vi ikke tak? Hvorfor sa vi ikke til lederne av Hamas som sitter på milliarder i Dakar den 8.: «What the hell do you want? What is the end game?» Var vi redde for svaret: «From the River to the Sea!»?

Emneknaggar

Fleire artiklar

ReportasjeFeature

Å stira diskret

Kvifor er det flautt å sjå?

May Linn Clement
ReportasjeFeature

Å stira diskret

Kvifor er det flautt å sjå?

May Linn Clement
Gjennom foto og tekst dokumenterte Maria Gros Vatne eit annleis liv på bloggen Wildandfree.no. Ho og mannen Nik Payne forlét bylivet og trygge jobbar til fordel for økologisk gardsbruk og heimeskule. Her ser me sonen Falk.

Gjennom foto og tekst dokumenterte Maria Gros Vatne eit annleis liv på bloggen Wildandfree.no. Ho og mannen Nik Payne forlét bylivet og trygge jobbar til fordel for økologisk gardsbruk og heimeskule. Her ser me sonen Falk.

Foto: Maria Gros Vatne

FilmKultur
Mona Louise Dysvik Mørk

Frå draum til sorg

Ukjent landskap vinn den eine prisen etter den andre. No er den å finne på lista over filmar som er kvalifiserte til vurdering av Oscar-akademiet i kategorien «Beste dokumentarfilm».

Peter Flamm (1891–1963) var ein tysk lege med jødisk familiebakgrunn som i 1926 gjorde furore med debutromanen.

Peter Flamm (1891–1963) var ein tysk lege med jødisk familiebakgrunn som i 1926 gjorde furore med debutromanen.

Foto: Otto Kurt Vogelsang / Ullstein bild

BokMeldingar
Oddmund Hagen

«Jeg? er ein djupt fascinerande og høgst moderne tekst om sinnsforvirring og dobbelt­gjengeri»

Marie Blokhus, Gard Skagestad og Kirsti Refseth spelar stykket til den tyske dramatikaren Marius von Mayenburg.

Marie Blokhus, Gard Skagestad og Kirsti Refseth spelar stykket til den tyske dramatikaren Marius von Mayenburg.

Foto: Monica Tormassy / Det Norske Teatret

TeaterMeldingar
Jan H. Landro

Kven har makt over kven?

Velspelt om medviten og umedviten makt, sanning, manipulasjon og illusjon.

Krevjande buksering i tronge norske fjordar; her kjem taubåten til sin rett. Éin taubåt sleper framme, medan to mindre båtar er kopla til sidene i fall dei kjem for nære land. Bakarst er ein fjerde og siste taubåt i standby dersom lekteren treng å bremse opp.

Krevjande buksering i tronge norske fjordar; her kjem taubåten til sin rett. Éin taubåt sleper framme, medan to mindre båtar er kopla til sidene i fall dei kjem for nære land. Bakarst er ein fjerde og siste taubåt i standby dersom lekteren treng å bremse opp.

Foto: Svein Egil Økland

ReportasjeFeature

Taubåten – den maritime arbeidsgampen

For somme sjøfolk er livet på ei ferje eller eit cruiseskip ikkje variert eller spanande nok. Då er kan hende løysinga å hoppe over på tug-en – ein jobb der kvar dag er garantert å vere ulik den førre.

William Sem Fure
Krevjande buksering i tronge norske fjordar; her kjem taubåten til sin rett. Éin taubåt sleper framme, medan to mindre båtar er kopla til sidene i fall dei kjem for nære land. Bakarst er ein fjerde og siste taubåt i standby dersom lekteren treng å bremse opp.

Krevjande buksering i tronge norske fjordar; her kjem taubåten til sin rett. Éin taubåt sleper framme, medan to mindre båtar er kopla til sidene i fall dei kjem for nære land. Bakarst er ein fjerde og siste taubåt i standby dersom lekteren treng å bremse opp.

Foto: Svein Egil Økland

ReportasjeFeature

Taubåten – den maritime arbeidsgampen

For somme sjøfolk er livet på ei ferje eller eit cruiseskip ikkje variert eller spanande nok. Då er kan hende løysinga å hoppe over på tug-en – ein jobb der kvar dag er garantert å vere ulik den førre.

William Sem Fure

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis