Samfunn
Fred er nok det beste?
Påskemarsjen mot atomvåpen og for nedrustning i 1962.
Foto: Thorberg / NTB / NTB
Jan Inge Sørbø, professor ved Høgskulen i Volda, hevder i en kommentar i Dag og Tid 18. juli at fred er det beste. I hovedsak er jeg enig i hans innledende analyse, men vil knytte noen kommentarer til den.
I ti år på 1980-tallet jobbet jeg, både som frivillig og ansatt i mange freds- og antiatomvåpenorganisasjoner, aksjoner, marsjer og bevegelser. Etter den kalde krigens opphør dernest 15 år i Forsvarsdepartementet og UD. Jeg mente å lære en del om fred – og krig, de ulike mekanismene, for å si det enkelt, som kan ha verdi den dag i dag, særlig når det gjelder Ukraina-krigen og den videre konflikten i Midtøsten. Men svært mye av den geopolitiske konteksten er forandret. Derfor – også – denne kommentaren.
Sørbø skriver: «Eg vil likevel ta til orde for å låna øyra til fredsrørslene av ulikt slag.» Da er vi spot on. Selvsagt bør etablissementet lytte, men fredsrørslene i dag er ytterligere ymse enn fra 1980–1985. Men litt mer fra Sørbø: «Dei store politiske mobiliseringane i Vest-Europa dokumenterte ei rettkomen frykt for krig og konsekvensane av krig. At det ikkje kom til open konfrontasjon mellom aust og vest, kan forklarast militært, ved at det var for risikabelt. Men vissa om at fredsrørsla, som ei rørsle som primært arbeidde mot krig, hadde brei oppslutning, kan også ha hatt ein nedkjølande effekt. Det siste synspunktet har i dag magre kår.»
Fredsbevegelsen som hadde brei oppslutning i Vest-Europa, sist i 1980–1985, var primært en antiatomvåpenbevegelse, i Norge organisert i Nei til Atomvåpen (NtA), fra og med 1979/1980. De andre delene av bevegelsen i Norge var i stort samlet under paraplyen til Norges Fredsråd (NF), hvor mange av organisasjonen hadde kraftige prosovjetiske og antivestlige innslag. Det tidlige styret i NtA skjønte dette, og sluttet seg ikke til NF.
Igjen Sørbø: «Det nødvendige vondet – at ein må ha forsvar – må difor supplerast med fredsarbeid på alle nivå. Og her har fredsrørsla ei historie dei ikkje treng å skjemmast av.»
Jo, det har de, og jeg observerte det svært tett på i ti år. La meg ta et kort eksempel: Da vi planla fredsmarsjen for Norden som atomvåpenfri sone fra Eidsvoll til Trondheim i 1983, valgte NtA å samarbeide med andre organisasjoner, enkelte av dem fornektet eksistensen av de utplasserte sovjetiske SS-20 mellomdistanse-atomrakettene. Det skar seg allerede før avmarsj, men NtA «løste det» med å sende «Sovjet-folka» opp igjennom Østerdalen, mens «NtA-folka» gikk gjennom Gudbrandsdalen.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
