Pisa-test

Karl Øyvind Jordell

I Dag og Tid 12. januar skrev Kristin Clemet at «så langt er det (…) ingen skoleforskere som vet hvorfor Pisa-resultatene for Norge (og mange andre land) er dårligere enn de var sist».

Det var noe underdrevet; i den norske rapporten heter det (s. 5): «Det er ingen tvil om at pandemien har hatt betydning for den til dels store tilbakegangen vi ser på tvers av land.» I et innlegg 26. januar hevder Clemet fortsatt at pandemien bare er en «antatt» årsak, men anser den nå som «plausibel».

«Som en viktig årsak til tilbakegangen i matte holder jeg en knapp på pandemien.»

Men Pisa er et tre-hodet troll, som måler matte, lesning og naturfag. Årsakene til tilbakegangen vil være mange. Og de kan virke ulikt i de tre fagene.

Som en viktig årsak til tilbakegangen i matte holder jeg en knapp på pandemien. Nils Henrik Abel skal ha vært rå på selvstudier da han gikk på katedralskolen, men for elever flest er undervisning viktigere i dette faget enn i andre. Under pandemien var det så som så med undervisningen.

Undervisning er også viktig i den aller første leseopplæringen, av dem som ikke har lært å lese før de begynner på skolen. Deretter kan man langt på vei klare seg selv. Men mengdetrening er viktig. Så vidt jeg forstår, er det blitt mindre mengdetrening etter at mye av lesningen nå foregår på skjerm. Da har vi en mulig del-forklaring, i hvert fall på den norske tilbakegangen. (Clemet anser 12. januar dette som en faktor utenfor skolen, men skjermene har som kjent gjort sitt inntog i skolen også.)

I disse to fagene har skårene i år sunket merkbart, både for Norge og OECD. I begge fagene ligger vi nå nesten helt likt med OECD-gjennomsnittet. Men i matte lå vi ved de to forrige målingene (ifølge figurer i rapporten s. 5) over OECD, og i lesning har vi ligget over ved fem av seks målinger. Da kan man undres over at norske Pisa-skårer så ofte er blitt fremstilt som om de var for lave. Hva skulle være grunnen til at norske elever alltid skulle gjøre det bedre enn andre? Det er da typisk norsk å være gjennomsnittlig? Skårer av denne typen vil alltid gå litt opp og ned. At det har gått dårlig i år, er jo leit, men det gikk dårlig for mange andre også.

I naturfag er tilbakegangen mindre. Dette faget avviker fra de to andre, fordi vi har ligget helt jevnt eller litt under OECD, og nå på nytt ligger litt under. Bare én gang har vi ligget vesentlig over. Her finnes en årsaksforklaring, som er underkommunisert: I nettavisen Khrono (5. desember) minnet Merethe Frøyland, som er leder ved naturfagsenteret ved UiO, om at «Norge har et svært lavt timetall i naturfag sammenlignet med andre OECD-land».

Vil vi gjøre noe med naturfag, er dermed en mulighet å gi faget flere timer. Et nærliggende tiltak, som vil være av særlig interesse for Dag og Tids lesere, er å gå bort fra skriftlig sidemålsopplæring og bruke disse timene til naturfag.

Sidemål er for de fleste nynorsk. Dette var et viktig fag under nasjonsbyggingen, og har i fortsettelsen vært viktig bl.a. fordi tilsatte i offentlige etater skal beherske begge målformer. Men nå kan man skrive på det ene og få det automatisk oversatt til det andre. Resultatet er sikkert ikke fullkomment, men antagelig like godt som mange bokmålsbrukeres usikre nynorsk.

Dessuten har nynorsken nå også fått sin nobelpris, og den status som følger av det.

«Vi skal fortsatt lese Vinje og Vesaas i skolen. Jeg er mer usikker på Fosse.»

Et styrket naturfag ville gjenspeile dagens utfordringer, med klimakrise og naturkrise, på tilsvarende måte som nynorsk i skolen speilte nasjonsbyggingen.

Men for all del: Vi skal fortsatt lese Vinje og Vesaas i skolen. Jeg er mer usikker på Fosse. Setter man ikke punktum, bør man vel heller ikke være pensum?

Karl Øyvind Jordell er professor emeritus ved Universitetet i Oslo.