Midtausten
Fra Balfour til Bevin
Kartet viser grensene FN føreslo i november 1947. Dei gulgrøne områda var tiltenkte arabarane, og det samanhengande brunlilla området rundt var tiltenkt jødane.
Kartutsnitt via Wikimedia Commons
Jeg ønsker å reflektere over den nylige diskusjonen om Balfour-erklæringen i Dag og Tid (Gisvold, Elgvin, Gule) for å belyse grunnen for Palestina-konflikten.
Sammenbruddet av Det osmanske og Det habsburgske riket i 1918 omformet Europa og Midtøsten, og banet vei for fremveksten av nye nasjoner. På denne tiden så det jødiske folk en mulighet til å gjenopprette sin egen stat etter å ha holdt ut 2000 år i eksil. I hjertet av denne aspirasjonen var sionismen, bevegelsen som talte for opprettelsen av et jødisk hjemland, på linje med dannelsen av andre europeiske og asiatiske suverene stater som oppsto fra ruinene av kolonimakter.
Balfour-erklæringen fra 1917 markerte et vendepunkt ved å anerkjenne den jødiske historiske forbindelsen til Palestina. Denne anerkjennelsen bekreftet den opprinnelige («indigenous») statusen til det jødiske folket innenfor det fremvoksende palestinske mandatet.
Under det britiske mandatet økte spenningene mellom jøder og arabere etter hvert som jødisk innvandring økte og bidro til økonomisk utvikling. Mens jødiske innvandrere søkte tilflukt og revitaliserte industrier og jordbruk, vokste også arabisk migrasjon fra naboland, tiltrukket av økonomiske muligheter. Motstanden fra arabiske nasjonalistledere, spesielt Amin al-Husseini, stormuftien av Jerusalem, ble intensivert. Husseini motsatte seg åpent jødisk tilstedeværelse og oppmuntret til voldelige opprør (Hebron-massakren i 1929). For å håndtere økende uro foreslo Storbritannia å dele Palestina i separate jødiske og arabiske stater gjennom Peel-kommisjonen i 1937. Arabiske ledere avviste planen blankt og nektet å akseptere en jødisk stat.
Den britiske utenriksministeren Ernest Bevins frustrasjon over den uforenlige grunnen til den jødisk-arabiske konflikten var tydelig. Han oppsummerte situasjonen i februar 1947 slikt: «Denne konflikten er uforenlig av hovedårsaken at den høyeste prioriteten til det jødiske folk er å ha sin egen stat, og den høyeste prioriteten til araberne er å ikke ha en jødisk stat.» Legg merke til at Bevins uttalelse kom lenge før begrepene «okkupasjon», «apartheid», «bosetninger», «etnisk rensing», «blokade» og før Netanyahus fødsel.
I november 1947 ble FNs delingsplan vedtatt. Den foreslo deling av Palestina i jødiske og arabiske deler. Det ble sett på som en vei til to stater. Arabiske ledere avviste imidlertid planen blankt og startet en krig mot den nylig erklærte jødiske staten.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
