Forskere i uniform – forente, men fri

I en kommentar i Dag og Tid 11. mars 2022 støtter Jon Hustad økte bevilgninger til Forsvaret mot at menn i uniform kommer seg ut av norske mediehus. Han ønsker å holde unge Oslo-offiserer unna media fordi de ikke taler med én tunge, og Forsvaret da ikke fremstår som forent.

Blant de uensartede uniformerte tunger er Hustads favoritt en «mann med trønderbart».

Favoritten har en doktorgrad i krigsstudier og arbeider ved Krigsskolen ved Forsvarets høgskole. Han har brukt mange år på forskning og utvikling, med uniform som arbeidsantrekk. Han underviser unge uniformerte kadetter i krigskunst på skolebenken og i felt.

Forsvarets høgskole er en enhet under Forsvaret, og samtidig delvis underlagt UH-loven. Forskerne der har Grunnlovens vern for akademisk ytringsfrihet. Skal uniformerte ansatte slutte å utøve akademisk ytringsfrihet? Eller skifte til sivil før de utøver ett av sine arbeidsoppdrag: å formidle sin ekspertise om anvendelsen av militærmakt?

Noe kan tale for det: Mange skjønner ikke at den uniformerte uttaler seg som forsker. Er de uniformertes akademiske titler fraværende eller feil, kan det forsterke uklarheten. I krise og krig kan uttalelser fra uniformerte misbrukes av motstandere som propaganda, og fremstilles som Forsvarets eller statens offisielle meninger. Noen vil kanskje også spørre seg om forskerne egentlig er uavhengige: Er det reelt frie akademiske stemmer som taler, eller uniformsbundne varianter av arten?

I Norge har militært ansatte plikt til å etterleve politiske beslutninger. Lojalitetsplikten er absolutt fordi Forsvaret forvalter statens voldsmakt. Det skal ikke råde noen tvil om voldsmakt på avveie. Hvis en uniformert vitenskapelig ansatt uttaler seg offentlig på tvers av en politisk beslutning, kan det være arbeidsrettslig illojalt.

Flere argumenter taler imidlertid for at vi som synes dette er forvirrende, bør øve oss på å se uniformerte forskere for det de faktisk er, fremfor å be dem ta en «Clark Kent».

Hustads favorittrønderbart er seg nemlig sitt ansvar bevisst. Han ytrer seg med omhu, også med tanke på akademisk tittel og tilhørighet. Mulige konsekvenser for nasjonal sikkerhet ligger i bakhodet. Grensene for akademisk ytringsfrihet i uniform er det fagmiljøene som er best i stand til å sette. Det kan bare skje ved fri meningsbrytning, i en kultur med god takhøyde og kollegavurdering av tvilstilfeller.

At noen kan misforstå, er ikke noe særegent for formidling i uniform. Selv om den ofte svikter, må vi ha tillit til våre medborgeres kritiske sans. Ellers gir demokrati lite mening. Bøtemiddelet mot misforståelser er åpen diskusjon og forklaringer av hvorfor noen handler og ytrer seg som de gjør.

Hvis mediene i tillegg sprer kildebruken utover flere gode forskere, kan flere aspekter og argumenter komme frem. Forskere i uniform har like lite tilgang til spåkuler som de i sivil. Også de tar feil om fremtidige hendelser. Feilvurderinger er en nødvendig del av den sannhetssøken som både forskere og journalister driver med.

At Forsvaret satser på kunnskapsutvikling, med de ulike stemmer slik utvikling forutsetter, bygger tillit. Etter flere tiår med fredstid og nedprioritering av Forsvaret kan det bli viktig, ikke minst nå som Europas sikkerhetspolitiske situasjon brått har endret seg. Fri kunnskapsutvikling fordrer sterk akademisk frihet. Hvem skal ellers ytre seg innsiktsfullt kritisk om Forsvarets organisering eller prioriteringer?

Forsvarets høgskoles militære forskere utøver sin akademiske ytringsfrihet i uniform når de ønsker, og tar den av når de ønsker. Vi har ikke råd til å gå glipp av kunnskapsformidling fra disse forskerne, spesielt ikke i krise og krig, når det er en kamp om å eie sannheten.