Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
I de senere års heftige museumsdebatter er det én person som utmerket seg med en ganske særegen skarpsindig og dybdeborende intensitet. Med et nådeløst blikk for de avgjørende detaljer har han belyst prosessene som førte til det forlatte Nasjonalgalleriet og det energislukende Lambda. Det dreier seg om Oslo-universitets første professor i restaurering, Erling Skaug, som døde i mars, 83 år gammel.
Vårt første møte med Erling Skaug var på Det norske institutt i Roma høsten 1966, idet han som kommende teknisk konservator skulle hospitere ved Istituto Centrale per il Restauro. To måneder senere inntraff den katastrofale flommen i Firenze som førte til opprettelsen av Centro Nordico del Restauro hvor Erling i rekken av nordiske konservatorer skulle komme til å ta sin tørn som leder.
I Firenze startet også hans internasjonale karriere som kunsthistoriker: Ved siden av restaureringen viet han seg til studiet av stempelornamentikken i toskansk middelaldermaleri. Dette arbeidet åpnet for en mer presis datering og attribuering av verkene. Etter 20 års systematisk arbeid munnet det hele ut i en doktoravhandling som vakte internasjonal oppsikt i kunsthistoriske kretser. Dette førte senere i livet til et gjesteprofessorat ved The Harvard University Center i Firenze.
Som teknisk konservator var han for øvrig i årenes løp knyttet til Nasjonalgalleriet, Norsk Folkemuseum og Oldsaksamlingen. Tidlig startet han sin kamp for å få etablert et konserveringsstudium ved UiO hvor han i 1998 endte som dets første professor i faget.
Det var en sjelden, heftig lidenskap i alt Erling Skaug foretok seg. Det gjaldt både som forsker, som velopplagt debattant og som amatørmusiker. Med en særlig avvæpnende begeistring utfoldet han seg som trommeslager, fløytist og amatørkomponist – og som observant og hengiven lytter.
Men det som fremfor noe har vakt oppmerksomhet i offentligheten, er utvilsomt hans museumsfaglige tyngde når han gjendrev politikernes begrunnelser for å nedlegge Nasjonalgalleriet, og påpekte det fornuftstridige ved å huse Munchs malerier i et energislukende høyhus av glass. Heldigvis er alt dokumentert i hans publikasjoner: Munch på Tøyen! (Pax 2011), Spillet om Nasjonalgalleriet. En politisk skandale (Panta 2018) og Spillet om Munch-museet. Repetisjoner og nye dokumentinnsyn (2021).
I kommende dager vil sommertemperaturen avgjøre om Munchmuseet kan holdes åpent. Klimaanlegget er som varslet mangelfullt og søknad om avhjelpende kjøletårn på taket avslått. Erling Skaugs og andre museumsfagliges advarsler ble ikke hørt, og Munchmuseet går en spennende tid i møte.
