Israel–Iran-krigen
Ett øye med tårer av lengsel, ett øye med tårer av glede
Masha-rørsla: Blodige protestar i Teheran etter at 22 år gamle Mahsa Amini døydde av skadar ho fekk i varetekt hjå moralpolitiet i 2022, då ho sat arrestert for brot på påbodet om at kvinner skal dekkja til håret.
Foto: AP / NTB
En iransk eksilfortelling om krigen mellom Den islamske republikken og Israel.
Nå som jeg skriver dette, gråter det ene øyet mitt, mens det andre smiler. Et smil for døden til dem som drepte mitt folk, og tårer for hver bombe som faller over Iran – som om den trenger gjennom hjertet mitt. Likevel forsøker jeg, med et analytisk blikk midt i begivenhetenes sentrum, å gi et klart og ærlig bilde av det som skjer. Jeg skriver om det landet jeg ble født i, pustet i i 33 år, og levde hvert øyeblikk av mitt liv med. Dette er for meg mer enn en nyhet – det er et spørsmål om å være eller ikke være.
Nå snakker alle fra USAs president til politikere i øst og vest om fred. Men la meg si det viktigste først: Fred uten regimeskifte betyr Irans død, en fremtidig gjentakelse av 7. oktober, fortsatt ødeleggelse av Palestina og en evig krig mellom Israel og araberne. Det betyr at millioner av liv og enorme ressurser som hittil er brukt på denne vanvittige historiske galskapen, vil ha vært forgjeves.
Nei, ikke misforstå! Jeg ønsker ikke krig. Jeg avskyr krig. Og nettopp derfor sier jeg at fred uten regimets fall er galskap.
De vil signere en fredsavtale, og så vil et blodbad begynne i Iran. Tusenvis av regimekritikere vil bli arrestert og henrettet. Mullaene vil igjen stjele folkets penger, bygge opp atominstallasjonene på nytt og fortsette å tenne ilden mellom Israel og araberne. Denne blodige sirkelen vil fortsette så lenge et ideologisk regime sitter ved makten i Iran.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
