Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
I artikkelen «Annus horribilis» den 24. juni beskriver Jon Hustad eurosamarbeidets traumer. Han har helt rett i at euroen ikke er ensbetydende med økonomisk disiplin, og at inflasjon vil bite seg fast på grunn av Den europeiske sentralbankens massive kapitalinnsprøytning, til skade for småsparere og lønnstakere. Men konklusjonen om at euroen ser ut til at Nord-Europa tvinges til å bli som Sør-Europa, henger ikke på greip.
Finland, Danmark (som har festet rente og verdi til euro), Tyskland, Holland, Belgia og Frankrike har nytt godt av stabilt lavt rentenivå og fravær av valutasvingninger overfor sine nærmeste handelspartnere. Den solide globale valutaen har også bidratt til å tiltrekke utenlandske investeringer (FDI) vi i Norge bare kan drømme om: I følge en undersøkelse av Ernst & Young i 2018 hadde Finland 194 FDI mot Norges 17. Så har vedvarende komplekse og strukturelle problemer i Nord-Irland, Portugal og Middelhavslandene, som overbelånte banker og opphetet eiendomsmarked kombinert med høy statsgjeld, blitt møtt med en tsunami av nye EU-krav og -lovgivning for myndigheter og finanssektor vi enda ikke har sett resultatene av. Euroen gav dem ubestridt valutapolitisk ly til å gjennomføre reformer, selv om mange fortsatt ikke er i mål.
I sin iver til å løfte frem euroens skremsler overser Hustad et viktig aspekt: Euroen var aldri ment som en tryllestav, men et helt nødvendig redskap for å få slutt på tiår med skadelidende valutakriger hvor folk flest led av økonomisk stagnasjon med skyhøye renter. Økonomisk teori matcher sjelden økonomiske realiteter fordi politikk og samfunn er så mye mer enn økonomi. Hustad bør kanskje spørre seg hvorfor ingen av de 19 eurolandene, ei heller deres politiske partier fra rødt til mørkeblått, vil euroen til livs?
