Nedrusting

Helge Jenssen

Når det snakkes om forsvar i de store medieselskapene, så refereres det ensidig til militærvesenet. Det er enorme beløp som sprøytes inn i avanserte drapsvåpen, mens flere og flere av landets innbyggere ikke kommer over fattigdomsgrensen og kommunene må skjære ned på alt som kan representere forebygging av uhelse og sosiale problemer.

I våre sivile samfunn forsvarer vi oss mot negativ og truende inngripen i våre livsvilkår og leveforhold, med fredelige protester, demonstrasjoner og godt begrunnete innspill i form av uttalelser og leserinnlegg.

Vi mennesker er utstyrt med psykologiske forsvarssystemer som sørger for at vi fungerer hensiktsmessig, samtidig som det bidrar til at vi kan opprettholde en stabil og tilfredsstillende sjøloppfatning.

Det militære forsvaret tar overhodet ikke konsekvensene av disse grunnleggende menneskelige egenskapene, og mennesker må derfor lide og dø på grunn av den institusjonaliserte enøyde tenkning: «An eye for an eye.» Jeg tilføyer: «Makes the whole world blind!»

Det er mange store og mektige menn og kvinner som har tatt til orde for en helt annen tenkning, trigget av de mange tragiske krigene; de trådte frem spesielt etter 1. og 2. verdenskrig, og i mellomkrigstiden; til og med Det norske Arbeiderparti promoterte en pasifistisk politikk med «det brukne gevær».

FN var bygd på aldri mer krig-tenkning, og gav oss menneskerettigheter og menneskerettighetskommisjoner.

Statsledere og Nato burde lytte til president Dwight Eisenhowers kloke ord.

Han hadde tungtveiende erfaring med militærmakt og krig, som øverstkommanderende for det største slag i verdenshistorien, og senere som president i USA (1953–1961). Da ble han meget betenkt over utviklingen i samfunnet og spesielt i det mektige USA. Han kalte krig i vår tid en anakronisme.

Han ville virkelig sette fokuset på nedrustning og politisk avspenning i verden.

«Mot moderne militærutstyr eksisterer det ikke noe effektivt militær forsvar. Angrepsvåpen dominerer fullstendig all strategi. Det vil si at selve opprustningen skaper de farer som den skulle beskytte oss mot.»

Mot argumentet om at universell nedrustning skulle føre til en viss fare for den nasjonale sikkerhet, svarer han: «En hvilken som helst risiko bør betraktes som intet – intet – sammenlignet med risikoen for ikke å nedruste, og la seg drive og rive med av det universelle rustningskappløp.» Og han legger til at «rustningsindustrien er årsak til sosial urettferdighet, som fattigdom, slum, underernæring, og uverdige boforhold for en masse mennesker, herunder skolebygg. For prisen på et moderne bombefly kunne man bygge moderne skoler i 30 byer», og mange flere eksempler.

Disse kloke ordene ble sagt på 50- og 60-tallet, men kunne like gjerne vært uttrykt i dag. Når skal politikerne stoppe opp og revurdere den enorme satsningen på militærvesen og drapsvåpen? Svært mye står på spill for menneskeslekten!

Helge Jenssen er militærnektar.