Enøyd forsvarspolitikk
– Vi lever i en meget krevende tid, med alvorlige konflikter mellom mektige stater og deres overleverte forsvarsmetoder.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Nedrusting
Når det snakkes om forsvar i de store medieselskapene, så refereres det ensidig til militærvesenet. Det er enorme beløp som sprøytes inn i avanserte drapsvåpen, mens flere og flere av landets innbyggere ikke kommer over fattigdomsgrensen og kommunene må skjære ned på alt som kan representere forebygging av uhelse og sosiale problemer.
I våre sivile samfunn forsvarer vi oss mot negativ og truende inngripen i våre livsvilkår og leveforhold, med fredelige protester, demonstrasjoner og godt begrunnete innspill i form av uttalelser og leserinnlegg.
Vi mennesker er utstyrt med psykologiske forsvarssystemer som sørger for at vi fungerer hensiktsmessig, samtidig som det bidrar til at vi kan opprettholde en stabil og tilfredsstillende sjøloppfatning.
Det militære forsvaret tar overhodet ikke konsekvensene av disse grunnleggende menneskelige egenskapene, og mennesker må derfor lide og dø på grunn av den institusjonaliserte enøyde tenkning: «An eye for an eye.» Jeg tilføyer: «Makes the whole world blind!»
Det er mange store og mektige menn og kvinner som har tatt til orde for en helt annen tenkning, trigget av de mange tragiske krigene; de trådte frem spesielt etter 1. og 2. verdenskrig, og i mellomkrigstiden; til og med Det norske Arbeiderparti promoterte en pasifistisk politikk med «det brukne gevær».
FN var bygd på aldri mer krig-tenkning, og gav oss menneskerettigheter og menneskerettighetskommisjoner.
Statsledere og Nato burde lytte til president Dwight Eisenhowers kloke ord.
Han hadde tungtveiende erfaring med militærmakt og krig, som øverstkommanderende for det største slag i verdenshistorien, og senere som president i USA (1953–1961). Da ble han meget betenkt over utviklingen i samfunnet og spesielt i det mektige USA. Han kalte krig i vår tid en anakronisme.
Han ville virkelig sette fokuset på nedrustning og politisk avspenning i verden.
«Mot moderne militærutstyr eksisterer det ikke noe effektivt militær forsvar. Angrepsvåpen dominerer fullstendig all strategi. Det vil si at selve opprustningen skaper de farer som den skulle beskytte oss mot.»
Mot argumentet om at universell nedrustning skulle føre til en viss fare for den nasjonale sikkerhet, svarer han: «En hvilken som helst risiko bør betraktes som intet – intet – sammenlignet med risikoen for ikke å nedruste, og la seg drive og rive med av det universelle rustningskappløp.» Og han legger til at «rustningsindustrien er årsak til sosial urettferdighet, som fattigdom, slum, underernæring, og uverdige boforhold for en masse mennesker, herunder skolebygg. For prisen på et moderne bombefly kunne man bygge moderne skoler i 30 byer», og mange flere eksempler.
Disse kloke ordene ble sagt på 50- og 60-tallet, men kunne like gjerne vært uttrykt i dag. Når skal politikerne stoppe opp og revurdere den enorme satsningen på militærvesen og drapsvåpen? Svært mye står på spill for menneskeslekten!
Helge Jenssen er militærnektar.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Nedrusting
Når det snakkes om forsvar i de store medieselskapene, så refereres det ensidig til militærvesenet. Det er enorme beløp som sprøytes inn i avanserte drapsvåpen, mens flere og flere av landets innbyggere ikke kommer over fattigdomsgrensen og kommunene må skjære ned på alt som kan representere forebygging av uhelse og sosiale problemer.
I våre sivile samfunn forsvarer vi oss mot negativ og truende inngripen i våre livsvilkår og leveforhold, med fredelige protester, demonstrasjoner og godt begrunnete innspill i form av uttalelser og leserinnlegg.
Vi mennesker er utstyrt med psykologiske forsvarssystemer som sørger for at vi fungerer hensiktsmessig, samtidig som det bidrar til at vi kan opprettholde en stabil og tilfredsstillende sjøloppfatning.
Det militære forsvaret tar overhodet ikke konsekvensene av disse grunnleggende menneskelige egenskapene, og mennesker må derfor lide og dø på grunn av den institusjonaliserte enøyde tenkning: «An eye for an eye.» Jeg tilføyer: «Makes the whole world blind!»
Det er mange store og mektige menn og kvinner som har tatt til orde for en helt annen tenkning, trigget av de mange tragiske krigene; de trådte frem spesielt etter 1. og 2. verdenskrig, og i mellomkrigstiden; til og med Det norske Arbeiderparti promoterte en pasifistisk politikk med «det brukne gevær».
FN var bygd på aldri mer krig-tenkning, og gav oss menneskerettigheter og menneskerettighetskommisjoner.
Statsledere og Nato burde lytte til president Dwight Eisenhowers kloke ord.
Han hadde tungtveiende erfaring med militærmakt og krig, som øverstkommanderende for det største slag i verdenshistorien, og senere som president i USA (1953–1961). Da ble han meget betenkt over utviklingen i samfunnet og spesielt i det mektige USA. Han kalte krig i vår tid en anakronisme.
Han ville virkelig sette fokuset på nedrustning og politisk avspenning i verden.
«Mot moderne militærutstyr eksisterer det ikke noe effektivt militær forsvar. Angrepsvåpen dominerer fullstendig all strategi. Det vil si at selve opprustningen skaper de farer som den skulle beskytte oss mot.»
Mot argumentet om at universell nedrustning skulle føre til en viss fare for den nasjonale sikkerhet, svarer han: «En hvilken som helst risiko bør betraktes som intet – intet – sammenlignet med risikoen for ikke å nedruste, og la seg drive og rive med av det universelle rustningskappløp.» Og han legger til at «rustningsindustrien er årsak til sosial urettferdighet, som fattigdom, slum, underernæring, og uverdige boforhold for en masse mennesker, herunder skolebygg. For prisen på et moderne bombefly kunne man bygge moderne skoler i 30 byer», og mange flere eksempler.
Disse kloke ordene ble sagt på 50- og 60-tallet, men kunne like gjerne vært uttrykt i dag. Når skal politikerne stoppe opp og revurdere den enorme satsningen på militærvesen og drapsvåpen? Svært mye står på spill for menneskeslekten!
Helge Jenssen er militærnektar.
Fleire artiklar
Laila Goody, Maria Ómarsdóttir Austgulen, Trond Espen Seim og John Emil Jørgenrud i nachspielet frå helvete som stykket til Edward Albee blir kalla.
Foto: Erika Hebbert
Sterkt om livsløgn og overleving
Gode skodespelarprestasjonar i intens kamp på liv og død.
Den nye statsministeren i Frankrike, Michel Barnier, blir klappa inn av den utgåande, Gabriel Attal, i ein seremoni på Hôtel Matignon i Paris 5. september.
Foto: Stephane De Sakutin / Reuters / NTB
Ny statsminister med gjeld, utan budsjett
No lyt alt skje raskt i fransk politikk for å avverje nye kriser.
Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl på veg til pressetreffet om motarbeiding av kriminalitet. Også statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum deltok.
Foto: Thomas Fure / NTB
– No ser me effekten av færre politifolk
Det er mykje regjeringa kunne gjort som dei ikkje har gjort. Me er ikkje imponerte, seier Helge André Njåstad (FrP).
Den oppdaterte boka om rettens ironi er ei samling av tekstar frå Rune Slagstad gjennom førti år.
Foto: André Johansen / Pax Forlag
Jussen som styringsverktøy
Rettens ironi, no i fjerde og utvida utgåve, har for lengst blitt ein klassikar i norsk idé- og rettshistorie.
Finn Olstad har doktorgrad i historie og er tidlegare professor ved Seksjon for kultur og samfunn ved Noregs idrettshøgskule.
Foto: Edvard Thorup
Det nye klassesamfunnet
Finn Olstads nye bok er eit lettlese innspel til ei sårt tiltrengd innsikt i skilnaden mellom fakta og ideologi.