Det samiske

Astri Andresen og Kirsti Strøm Bull

Morten A. Strøksnes har i tre essay i Dag og Tid, hvert på fire sider, gitt en fremstilling av historien om det norske og det samiske og om forholdet mellom dem. Det som vel er ment som folkeopplysning, er preget av unøyaktigheter, dels av direkte feil. Vi ser derfor nærmere på noen av påstandene som settes frem. Andre må vi la ligge fordi de er for omfattende. Det gjelder for eksempel koloniseringen av Sápmi.

Strøksnes fremhever flere steder at samene innvandret til Norge; samer og kvener «frå Sverige og Finland (…) slo seg ned i Noreg så seint som på 1700- og 1800-talet». Skal dette forstås slik at de ikke hørte til?

Samisk identitet oppsto før den norske staten, men faktum er at mange samer ble registrert som norske undersåtter først i 1751, da grenselinjen mellom Norge og Sverige ble trukket. Norge utvidet sitt territorium betydelig, med hele Finnmarksvidda og de folk som bodde der. Senere kom samer som hadde flyttet fra Norge til Sverige tilbake til Norge, og enda senere bosatte flere reindriftssamer seg i områder som de hadde brukt som sommerland for reinen. Alle hørte altså til fra gammelt av.

Strøksnes bruker eldre oppgaver over norsk og samisk befolkning i Finnmark i henholdsvis 1567 og 1805 for å vise at de norsktalende utgjorde en majoritet inntil de ble så sterkt utnyttet av «framande monopolistar» at folketallet sank. Med de samisktalende var det omvendt: først var de få, så steg tallet.

At kolonihistorien har mange fasetter, er det lett å være enig i, men en mer kritisk vurdering av tallene enn den Strøksnes gjør, er nødvendig før det konkluderes med at de gir «svært god indikasjon på den relative storleiken på befolkninga». Og om Strøksnes for eksempel mener norsk nedgang og samisk vekst i perioden skal leses som om samene tjente på kolonialismen, mens de norske tapte, er det av interesse å få vite hvilke andre forhold som påvirket folketallsutviklingen. Svingninger i fiskeriene, grensetrekningen som gjorde Finnmark større, og napoleonskrigene har stor betydning.

Når Strøksnes skriver om reindriften, er igjen hypotesene formulert slik at de passer med forestillingen om at det norske har en slags forrang foran det samiske, mest påfallende at nordmenn hadde flyttet husdyr rundt «i ei æve» da nomadismen utviklet seg – «samane såg jo alt dette».

Teoriene om reindriftens oppkomst er mange. At det skjedde ved diffusjon, med en klar linje fra det norske til det samiske, er det neppe forskningsmessig belegg for.

Et skifte etter presten på Loppa viser at han eide rein. Strøksnes går dermed ut fra at presten selv «dreiv med reindrift». Det er kjent at samer passet rein som de fastboende eide, og hadde dem med i sine flokker. Slik rein omtales som sytingsrein, gårdrein, aktarein eller alrein og uttrykte en gjensidig forbindelse mellom fastboende og flyttsamer til nytte for begge parter. Presten på Loppa representerer mest sannsynlig denne velkjente tradisjonen.

Strøksnes bruker flere steder sin egen oppvekst som kilde for sine påstander. «I Sør-Varanger, der eg kjem frå, har kvensk historisk sett vore reindriftsspråket.» Den historiske linjen er i dette tilfellet kort.

Sør-Varanger kom under norsk styre først ved grensetraktaten mellom Norge og Russland i 1826. Finsktalende innvandrere kom ikke i større omfang før i 1830-årene. Da hadde skoltesamene bodd der fra gammel tid. De holdt blant annet rein. Fjellsamer kom også til området på 1700-tallet.

At kvensk historisk sett var reindriftsspråket, er altså mer enn tvilsomt, og Strøksnes forteller ikke at kvenene selv engasjerte samiske reinvoktere.

Strøksnes vedgår at reindrift er viktig i samisk kultur, men antyder samtidig at den høye mekaniseringsgraden gjør påstanden tvilsom: Kanskje er det «paradoksalt at ein urfolksaktivitet skapar så mykje støy, forureining, og naturskade» (del 2). Samtidig insisterer han på at definisjonen av urfolk «koker ned til gamle førestillingar om primitivitet, sett med våre, vestlege auge» (del 3).

Det er Strøksnes selv som re-introduserer dette for lengst forlatte begrepet med antydningen om at en urfolksnæring ikke kan være fullt så teknologisk moderne. Han nevner videre at så godt som alle problemer reindriften møter, som låste beiter (som er betinget av været, ikke antall dyr), subsidier, høye tapstall på grunn av rovdyr, skyldes at det er for mange rein.

Den viktigste problemsstillingen er likevel at den «går føre seg over så enorme område», og at reindrift for Sametinget alltid går først (del 2). Det er rart at den historieinteresserte Strøksnes ikke nevner at reindriften for myndighetene ofte har kommet sist, etter gårdsdrift eller andre interesser. Slik har beitemarkene blitt stadig mindre.

Felleslappeloven av 1883 ga for eksempel gårdsdrift forrang og påla samene erstatningsplikt om reinen kom inn på bondens marker. Det het: «Lappenes rendrift må vike for utviklingens ubønnhørlige lov» (Lappekommisjonen av 1897). I kjølvannet etter Fosen-dommen ser vi at mange mener det samme i dag. Det synes å gjelde også Strøksnes.

Strøksnes skriver at det er liten tvil om at ILO-prosessen «blei lemfeldig handsama av norske styresmakter». Ifølge ham la Sametinget et sterkt press på norske politikere, som ikke tok seg tid til å vurdere saken skikkelig. Selvfølgelig ønsket Sametinget, som startet opp i oktober 1989, konvensjonen velkommen, men Norges ratifikasjon har en lengre forhistorie.

Som Johan J. Jakobsen påpeker i Stortinget, var konvensjonen en foreløpig sluttsten i et omfattende arbeid: «Konvensjonen er den første i hele FN-systemet som skal virke som et vern for ca. 300 mill. medlemmer av ulike urbefolkninger.» Og videre: «Norge har engasjert seg aktivt internasjonalt for urbefolkningers rettigheter i mange sammenhenger. I tråd med dette har norske eksperter og tjenestemenn deltatt meget aktivt i ILOs arbeid med å få en så god konvensjon som mulig.»

Den første høringsuttalelsen til ILO-169 kom alt i november 1989, og det fra Olje- og energidepartementet, som ingen innvendinger hadde til en ratifikasjon. I januar 1990 uttalte Utenriksdepartementet en klar støtte til ratifikasjon og viste til at fra «norsk side har man aktivt støttet arbeidet med» konvensjonen, «hvor en hovedmålsetting har vært å sikre urbefolkningers rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur og myndighetenes plikt til å støtte dette arbeidet, herunder statenes forpliktelser til å konsultere urbefolkninger og gi dem medinnflytelse i saker som angår dem». Alle de 12 departementene som uttalte seg, støttet en ratifikasjon.

Alt dette fremgår av St.prp. nr. 102 (1989–90), noe Strøksnes ikke nevner. I samme proposisjon gjengis Justisdepartementets vurdering av konvensjonen.

Departementet fremhever at Norge gjennom å vedta paragraf 110a i Grunnloven og Samerettsutvalgets mandat allerede har påtatt seg så sterke og permanente forpliktelser til å styrke samiske rettigheter til naturressursene «at kravene i ILO-169 neppe kan sies å medføre noen tilleggsbindinger av vesentlig betydning». Justisdepartementet viste også til at Norge hadde vært en aktiv pådriver i arbeidet med konvensjonen.

Samiske organisasjoner ønsket selvfølgelig en ratifikasjon velkommen. Det samme gjorde LO. Heller ikke NHO hadde noen innvendinger. For regjeringen var det viktig å vise sitt internasjonale engasjement for urfolk og menneskerettigheter, som også Strøknes skriver.

I sin omtale av ILO-169 viser Strøksnes til en uttalelse fra justiskomiteen i Innst. O. nr. 79 (1986–87) om sameloven. Han siterer: «Komiteen understreker at det tilligger Stortinget som lovgiver å vedta nasjonale rettsregler. Komiteen er derfor enig med departementet i at særskilte skritt for aktivt å sikre at internasjonale folkerettslige regler får gjennomslagskraft i norsk rett, er uheldig.» Med dette sitatet som bakgrunn spør Strøksnes hvordan den norske staten tilsynelatende kunne ta så lett på ratifikasjon av ILO-169 i 1990?

Justiskomiteens uttalelse i Innst. O. nr. 79 (1986–87) gjelder inkorporering av folkerettslige regler i norsk rett, det vil si å gjøre slike regler til norsk rett. Dette er noe helt annet enn ratifikasjonen. Gjennom ratifikasjonen ble ikke ILO-169 norsk rett, og den er fortsatt ikke norsk rett. ILO-169 er ikke inkorporert i norsk rett, i motsetning til for eksempel kvinnekonvensjonen og barnekonvensjonen. Den er delvis inkorporert i Finnmarksloven, men med klare begrensninger. Som Strøksnes skriver, henviser også andre lover til blant annet ILO-169, men det er ikke inkorporering.

Selv om Sverige og Finland ikke har ratifisert ILO-169, har begge land anerkjent samene som urfolk. I Sverige skjedde det i 1977 og i Finland i 1999. Begge land har i likhet med så godt som alle land sluttet seg til FNs erklæring om urfolks rettigheter fra 2007.

Gjennom Finnmarksloven av 2005 ble grunn som staten forvaltet, overført til et eget organ, Finnmarkseiendommen (FeFo). Regjering og Storting erkjente at staten ikke uten videre var eier av all denne grunnen: Lokalbefolkningen kunne gjennom sin historiske bruk ha ervervet eiendomsrett. Dette måtte kartlegges.

Både Sametinget og Finnmark fylkesting støttet en slik kartlegging gjennom en egen kommisjon og utmarksdomstol, og dette fikk bred tilslutning i Stortinget. Er det blant annet dette Strøksnes sikter til når han sier at ILO-169 har fått store konsekvenser for Nord-Norge? Kartleggingen ble begrunnet i ILO-169, men var likevel ikke noe nytt i Norge. Tvert om var en slik kartlegging av rettigheter allerede utført i områder sør for Finnmark, og justiskomiteen fremhever at det var rett og rimelig at en tilsvarende rettsavklaring skjedde også i Finnmark.

Strøksnes omtaler også Fosen-saken og spør om «samar har vetorett over all betydeleg bruk av 40 prosent av Noregs areal». Han gjentar denne misforståelsen at reindriftens beiteareal utgjør 40 prosent av Norge.

Har han ikke under Fosen-debatten fått med seg at dette er sterkt misvisende? De 40 prosentene er et bruttoareal fra Engerdal i sør til Finnmark i nord, men reinen har langt fra tilgang til hele dette geografiske området. Her er det byer og tettsteder, landbruksområder, veier, industrianlegg og turistanlegg. Reinen har bare rett til å beite i fjell og utmark. Mye av denne utmarken har gjennom årene gått tapt gjennom by- og tettstedutvidelse.

Også i områder som fortsatt regnes som utmark, mister reinen beite ved utbygging av veier, vannkraft, vindkraft, bergverk m.v. Reinen vil ikke bare miste areal når en vei, vindturbin eller kraftmast bygges i utmark; reinen vil også trekke seg unna slike installasjoner. Dette er godt dokumentert med de store vindkraftanleggene på Fosen.

Fosen-dommen statuerer ingen generell vetorett. Vi skal ikke frykte konsekvensene av Høyesteretts dom i saken. Tvert om viser den vei ved fremtidige utbygginger. Dommen påpeker betydningen av grundige konsekvensutredninger og en saksbehandling som sikrer rettssikkerhet for alle parter. Som ledd i denne konsekvensutredningen er den nå lovpålagte konsultasjonsadgangen for Sametinget svært viktig. Gjennom slike konsultasjoner kan man sammen finne løsninger som minimaliserer skadene ved en utbygging.

Jo tidligere skadevirkningene av en utbygging blir avklart, jo lettere er det å unngå dem ved å velge andre alternativer. Nettopp den kunnskapen Sametinget har om samisk bruk av et område, er i denne sammenheng viktig. Dette viser Fosen-dommen.

Høyesterett peker på at turbinene ble lagt på områder som er særlig viktige for reindriften på senvinteren. Turbinene kunne vært plassert steder som var mindre skadelig for reindriften. Strøksnes kaster et mistenkelighetens skjær også over konsultasjonsordningen.

Det har vært trukket frem i media at en av de sakkyndige i Fosen-saken er siktet for grovt bedrageri i forbindelse med et prosjekt utenfor Norge. Dette har fått flere til å reise tvil om hans sakkyndigoppdrag i Fosen.

Også Strøksnes trekker dette frem og synes å slutte seg til en oppfatning om at Høyesterett nok har blitt forledet av denne sakkyndige i sin vurdering av turbinenes skadevirkninger. Strøksnes nevner ikke at den aktuelle sakkyndige bare var en av mange sakkyndige, og at hans oppdrag bare gjaldt en del av utbyggingen. En samlet lagmannsrett hadde dessuten egen befaring på Fosen.

I Høyesteretts dom trekkes spesielt fram den sakkyndige fra Landbruksuniversitetet i Uppsala, Anna Skarin. Reinen på Fosen ble GP-merket, og observasjonene her bekrefter at reinen viker unna turbinene. I denne sammenheng vil vi også vise til det intervjuet Skarin har gitt VG 28. februar i år, der hun klart gir uttrykk for at reinen vil unnvike turbinene fordi anleggene er så store. «Det er fremfor alt lyden fra vindturbinene og synet av de roterende bladene som forstyrrer reinen.»

En rapport fra Statsforvalteren i Trøndelag høsten 2022 bekrefter av vindkraftutbyggingen har hatt meget negative konsekvenser for reindriften på Fosen.

Astri Andresen er professor i historie ved Universitetet i Bergen.

Kirsti Strøm Bull er professor emerita ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.