Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
I Dag og Tid fredag 14. januar, sidene 22 og 23, hadde Håvard Rem et meget interessant essay med tittelen «Den omsnudde midtvintersdagen». Her brukte han en del avsnitt for å orientere leserne om bakgrunnen for det som er «tjuende dag jul» og endelig avslutning på julen.
Selv er jeg vokst opp i et hjem med mor fra Eidsvoll og far fra Oslo. Treet ble pyntet «lillejuleaften». Selve feiringen startet med kirkeklokker etterfulgt av Sølvguttene kl. 17.00. Så kom første juledag, og jula den varte til og med 20. dag jul! Teller man tjue dager fra og med 1. juledag som alle vet er 25. desember, ender man på 13. januar. Deretter skulle alt som vitnet om jul, både den religiøse og den førkristne, ryddes bort. Da var vi kommet til 14. januar og dag nr. 21! Dette har jeg fortsatt med etter at jeg fikk mitt eget hjem for femti år siden.
Håvard Rem viser til Olav Bøs bok Vår norske jul av 1970. Der har han funnet følgende: «[...] tjugendagen er den eldste avslutning, det som har røter lengst tilbake i tida. [...]» Enten har Bø endret det han skriver i senere utgaver av boka, eller Håvard Rem har lest og talt feil når han så sier og viser til Vår norske jul at 14. januar er dagen.
I min utgave av Olav Bøs bok utgitt på Det norske samlaget i 1984 har forfatteren behandlet spørsmålene om julas avslutning på sidene 161–164. På side 162 er det blant annet å lese: «Tjuendedagen har funni sin plass som octava epiphaniae Domini, i samsvar med katolsk praksis. Åttandedagen etter den siste store juledagen, tolvte- og trettendagen, var nettopp slik oktav, og på ein måte kan vi seie at tjugendagen markerte oktaven for alle høgtidsdagane i juleperioden.
Etter dette vart jula i mellomalderen stundom rekna å vare til epiphania 6.1. og stundom til octava epiphaniae 13.1. [markert av undertegnede]
[...] Julefreden vart i Sør-Skandinavia rekna å vare til octava epiphaniae medan dei nordafjells i Noreg berre rekna til epiphania. I dette stykket har det såleis vore ei viss vingling, men vi må kunne gå ut frå at tjugendagen alle stader har vori kjend og rekna som eit slag heilagdag.»
Når jeg er inne på dette med tradisjoner, kan jeg fortelle om én jeg ikke har lest om i skriftlige kilder, men har fra min tidligere franske svigerinne, som var katolikk. Jeg har en julekrybbe, arvet fra min mor. Hun kjøpte den en gang hun var i Betlehem. Figurene er skåret ut i tre, men selve stallen har jeg laget av en pappeske kledd med julepapir. Jesusbarnet ligger i krybben på en bomullsdott. Utenfor stallen lurer nisser av tre. De minner oss om at tiden også er inne for midtvintersblotet.
Det er julaften, og min svigerinne oppdager stallen. Resolutt fjerner hun barnet fra dets leie og legger det i ei blomsterpotte like ved. «Hva er det du gjør», utbryter jeg. Hun svarer: «Jesusbarnet ble født 25. desember og skal derfor ikke ligge i krybben kvelden før!»
Siden da ligger han gjemt i blomsterpotta inntil julaften ved midnatt er gått over til 1. juledag, og pakkes bort dagen etter dagen 14. januar, sammen med en god blanding av pynt som både viser til førkristen jol og kristen jul.
