Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
I Dag og Tid 15. juli presenter Jan Erik Vold «Drøm» av Olaf Bull, et representativt dikt, noe konvensjonelt til form – vel også til innhold, slik Vold leser det.
Men poesi er åpning, et godt dikt gir forskjellige svar etter som man går inn og investerer i det. På Volds oppfordring foreslår jeg et par andre tilnærminger, der ingen utelukker de andre.
Vi får innblikk i et lidenskapelig forhold. Hun har gitt seg hen til «længselens storme», han eies av «længslers brand». Begge har vært uten fred og ro, i mange år har hun følt savn. Siden det er hun som har båret nag, er det kanskje han som har sviktet. Om hun var den eneste for ham, utelukker det ikke at hun har gitt seg hen til andre. Kjærester trolig, men avstandsforelskelse eller utnyttelse er ikke utelukket. Som død har hun sin ro, mens han i drømmen ser henne som den uskyld hun en gang var. Tidens «fold» dekker over senere minner liksom hans eventuelle skyld. Drømmen er da en vakker, men heller banal selv-tilgivelse. Kitsch-ordet «engel» peker i den retning. Alle disse motivene har bred dekning i forfatterskapet.
Utgangspunktet er åpenbart en drøm, men diktet har ikke drømmekarakter, det er altfor ryddig. Mitt førsteinntrykk var ellers ikke negativt, derimot en sterk opplevelse av slutten:
Men selve tidens skjønhet
strøk som et flygtigt flor,
en fold av en ilende engel
henover mindets spor.
Vi får et glimt av tiden, i en fordobling. Flor er tynt tøy, gjerne som kistedekorasjon, men også blomster! Minnets inngravering (spor) opp mot gjentagelsens fold: smerte og sorg omgjort til skjønnhet, lidenskap tilbake til uskyld, uro til ro. Et dikt om tidens transformerende kraft, men også om fantasi generelt og diktning spesielt.
