Vitskap

Alexander R. Delhougne

I siste nummer av avisa Dag og Tid skriver Andreas Skartveit kunnskapsrikt og stilsikkert om tvilen som herjet i vitenskapen inntil Descartes fikk satt den akademiske tvil opp som et forbilde for all vitenskap. Tvilen skal være overdommer i all vitenskap.

Deretter kom Newton frem med sine vitenskapelige teorier og sitt nye syn på gravitasjonen, som han formulerte lover for og er så berømt for. Så forteller Skartveit oss at Newton også var en tviler. Selv sine egne teorier og vitenskapelige funn som han konkretiserte med lover, tvilte Newton på, fordi han ikke kunne fastslå at slik er det.

Og nå kommer det merkelige:

Skartveit, og mange med ham, selvfølgelig, er ingen tviler. Han (de) vet hva som er rett, han (de) har fasiten.

Selv om Newton fastslår at Moses er den største historiker i tiden, at Gud skapte jorden på syv dager for vel fem tusen år siden, og at gresk og romersk historie måtte justeres for å tilpasses historien i Det gamle testamentet (også kalt Torah), så plasserer Skartveit disse Newtons teorier trygt i «raritetskabinettet for historieskriving», som han uttrykker det. Selv ikke Newtons teorier om hva gravitasjonskraften er, vil kunne stå for ettertidens oppfatninger.

Og Skartveit samstemmer i den moderne oppfatning om at alt som ikke kan stå for nåtidens granskning, er feil.

Ja, er det slik? Er det virkelig slik at vi med vår moderne oppfatninger har funnet den opplagt fornuftige og den sanne lære? Skartveit tar som en selvfølge at Newton bommet med sin historieskriving, ifølge Hegel, som han sier, mens gravitasjonslovene står som grunnlover for astronomi og fysikk.

Så er er vi ved det egentlige temaet. Skal vi ta for gitt at Skartveit, Hegel og andre vitenskapsmenn har rett? Hvor er tvilen? Stadig opplever vi at ny kunnskap endrer den bestående oppfatning. Er det sikkert at de teorier og oppfatninger som ikke samsvarer med hva vi i dag tar som gitte sannheter, skal plasseres trygt i «raritetskabinettet»? For en uhyrlig påstand! For en «vitenskapelig» arroganse! Kan hende har Skartveit rett i sine antakelser og synspunkt, men hvor er tvilen som han anslår i overskriften?

Det er den prinsipielle holdning til andres arbeid som synes latterlig for noen, kanskje interessant for andre. Ja, vi kan godt le av både det ene og det andre som vitenskapen har fremmet gjennom tidene. Men vi skal vokte oss vel for å sette oppfatninger, både egne og andres, i «raritetskabinettet» og være så arrogante at vi selv vet nok best likevel.

Tvilen skal være overdommer i all vitenskap.