Da Brecht kom til Hotel Cæsar

Bent Kvalvik skriver en utmerket anmeldelse av Mor Courage av Berthold Brecht, hvor han så presist uttrykker noe av min egen opplevelse (Dag og Tid 8. oktober). Stykket handler om en modig kvinne og mor som under tredveårskrigen på 1600-tallet taper i kampen mot de sterke kreftene i samfunnet, mister sine barn, lærer ikke av egne erfaringer, men forblir en krigsprofitør. Ingen kan være sikre på å holde seg utenfor krigen. Hennes stumme datter ofrer sitt eget liv for andre og blir den moralsk overlegne av dem alle.

Hvor utnyttes de svake av de mektige politisk i dag? Hva med Norges motiver for deltagelse i internasjonale konflikter på den ene siden og de enkelte som idealistisk har ofret sine liv i for dette? Hvor mye kan det enkelte mennesket tenke på seg selv og samtidig utøve nestekjærlighet? Budskapet ble uklart. Forestillingen gjør, som Kvalvik påpeker, ikke inntrykk, men forestillingen har ingen absolutt kraft. Den er snarere kraftløs uten ildsprakende energi. Hvorfor det?

Brecht ønsket med det episke teatret å vekke til selvstendig tenkning. Verden kan forandres av oss gjennom fornuftige valg. Teatret kunne bidra til at hvert enkelt menneske kan øke forståelse av de samfunnsmessige kreftene og påvirke andre mennesker gjennom selv å handle annerledes. Da kreves en spillestil som får oss til å distansere oss fra det følelsesmessige, tenke analytisk og komme til klarhet. Skuespillerne må kunne en spillestil som fremmer dette, ikke benytte seg av de vanlige illusjonsbrytende teknikkene vi kjenner fra Brecht på en utvendig måte. Ingen utvendig patos og følerier som får oss hensatt til en norsk TV-serie av typen Hotel Cæsar. Spillestilen inviterer skuespilleren til å gå ut av rollen, kommentere sin egen rolle. Dette kunne skuespillerne ha klart tydeligere.

Replikkene ble ofte hengende i lufta som om de ikke tilhørte stykket. Det ble liten forskjell på spillet i denne oppsetningen og alle de andre rollene vi har sett skuespillerne i før. Lyspunktet er Helene Naustdal som den stumme Kattrin, kanskje nettopp fordi hun her spiller stum. Mariann Hole lyser opp med særlig en av sangene hvor hun beveger seg over i fysisk teater, noe som særlig kom her frem.

Forskjellige spillestiler, scenografier og dramaturgi blir blandet lett sammen. Scenografien som en blanding av kafé og kirkerom, hvor vi tvinges til kontakt med skuespillerne, tilhører en annen teaterform.

Stykkets form og innhold av Brecht er skapt for å hindre en umiddelbar kontakt med publikum gjennom skarpt skille mellom scene og sal og fysisk blanding av skuespillere og publikum. Replikkene faller også ofte for fort til at de lar seg høre. Det er som om det å snakke fort skal understreke en viss intensitet og alvor. På teaterspråket kaller vi det manerer.

Stykkets budskap blir ikke mer klargjørende og allmenngyldig ved å forsyne skuespillerne med militære uniformer fra vår tid og sabel fra en annen tid, hvorfor ikke velge kostymer og rekvisitter innenfor den tidsrammen som trettiårskrigen gir oss?

Orkestret med Paul Dessaus originalmusikk kunne plasseres mer sentralt på scenen og ikke gjemmes i et hjørne. Musikken ga, som Kvalvik påpekte, forestillingen tross alt en vilje og retning som resten av forestillingen ikke klarte.

Jeg savnet hengivenhet, begeistring, engasjement og magi. I stedet ble det litt kjedelig. Jeg savnet å bli revet med og ta stilling til viktige spørsmål. Jeg kunne ha fått mer ut av stykket ved å lese det hjemme. Hadde det vært innlagt en pause, ville jeg overveid å ha gått hjem. En behøver som kjent ikke drikke hele glasset for å merke at melken er sur.