Civitas professor?
«Ville Cathrine Holst helst ha hatt en annen bok? Hvilket ærende løper hun?», spør Ivar Hippe.
Foto: Universitetet i Oslo
Sakprosa
Så spennende at en velrenommert forsker anmelder Korstoget mot velferdsstaten (Dag og Tid 20. august 2021), var min første tanke. Vel inne i lesningen steg imidlertid forundringen over professor Cathrine Holsts kritikk. Ville hun helst ha hatt en annen bok? Hvilket ærende løper hun?
Korstoget mot velferdsstaten handler først og fremst om en internasjonal påvirkningsbevegelse. Basert på fakta og intervjuer med nøkkelspillerne i denne bevegelsen i dag forteller den hvordan velferdsstaten, slik vi kjenner den i Skandinavia, gradvis har blitt hovedfienden. Den dokumenterer hvordan de tre hovedtenkerne innen den markedsradikale tradisjonen, Friedrich Hayek, Milton Friedman og James Buchanan, har lagt en strategi for å bygge ned staten og, som et første skritt, la private virksomheter ta over offentlige, skattefinansierte tjenester.
Våpenet i denne selverklærte idekrigen er et idesystem utviklet av de tre store. Jeg har tatt utgangspunkt i skriftene til de tre husgudene og gitt min framstilling av deres ideologiske byggverk, med vekt på deres teori for å bygge gode samfunn og hvordan den demokratiske staten bør begrenses. Dette idesystemet er så kritisert ved hjelp av Francis Fukuyama og Edmund Fawcett, for å nevne et par. Den globale bevegelsens uttalte mål er å påvirke det Hayek kalte bruktselgere av ideer – og en typisk bruktselger er en forsker eller professor, igjen ifølge Hayek. Jeg mener denne bevegelsen er en av de største truslene mot det sosialliberale demokratiet, og at den har bidratt til svekkelse av velferdsstaten i flere land. Konsekvensene av flere tiår med markedsradikale reformer kan vi nå lese ut av flere meningsmålinger: sviktende tillit til de sentrale institusjonene i det liberale demokratiet, enten det er rettsvesenet, mediene eller politikerne – og valg av demagoger som Donald Trump og Jair Bolsonaro.
I stedet for å gå inn i denne høyaktuelle problematikken tar Holst på seg professorbrillene. Hun mener jeg ikke er skolert nok i politisk filosofi, og krever at min gjennomgang av skriftene til Friedrich Hayek, Milton Friedman og James Buchanan burde måles opp mot den eksisterende forskningslitteraturen. Hun ønsker seg åpenbart at dette skulle vært nok en forskningsbok – og ikke en kritisk rapport fra denne internasjonale bevegelsen. En bevegelse som opererer med en banalisert liberalisme, med den demokratiske staten som den truende ulven i enhver sammenheng. Så har selvfølgelig Holst rett i at liberalismen som ideologisk strømning langt ifra er entydig – og at det er behov for god og relevant forskning. Min bok handler derimot om en bevegelses idekrig.
Holst starter med velmente råd om at det journalistiske ved boken burde vært mer utdypet, men etter hvert virker hun å være på krigsstien. Hvilken krig kjemper hun? Civitas, skjønner vi mot slutten.
Utviklingen til norske Civita er drøftet i ett av bokens kapitler, med et nært blikk på forholdet til den svenske forløperen Timbro, fordi det selvfølgelig er relevant at Civita inngår i et internasjonalt fellesskap av tenketanker og var direkte inspirert av sin svenske forløper. Konklusjonen på denne drøftingen er imidlertid at den norske tenketanken skiller seg ut og er langt mindre markedsradikal enn sine utenlandske søstre, også Timbro. Eksempelvis støtter Civita den norske modellen med trepartssamarbeid, mens de internasjonale tenketankene lenge har ført en vellykket kamp mot fagforeninger i sine land. Holst har helt rett i at Kristin Clemet har vært en god leder. Jeg skriver i min bok at Civita er en suksess, blant annet fordi den skiller seg ut innen det globale nettverket av tenketanker.
Det bør også være av interesse at jeg ble anklagd for å ta med silkehansker på Civita i Klassekampens anmeldelse. Nøktern analyse, kan det også kalles.
Holst er øyensynlig en varm tilhenger av Civita, og jeg undres over at Holst tilsynelatende bagatelliserer Civitas påvirkning av samfunnsutviklingen i Norge. På bekostning av kritisk drøfting av bokens innhold finner hun plass i anmeldelsen til å ramse opp folk som jobber i Civita og hva de har studert. I en anmeldelse! Mener hun med dette å gi et kvalitetsstempel på alt Civita gjør? At det er harmløst at de foreslår å privatisere statlige velferdstjenester, å redusere skattene, at det er greit å kutte i sykelønnsordningen og åpner for å innføre betaling for utdanning? Mener en professor i sosiologi at vi ikke bør ha kritiske øyne på denne politiske maskinen? Mener Holst at det ikke eksisterer en strømning innen liberalismen som radikalt vil endre samfunnet gjennom mer marked og mindre stat?
Holst trekker til slutt fram en forsker som har foreslått at barnetrygden bør behovsprøves, et brudd på det universalistiske prinsippet som ligger til grunn for velferdsstaten. Hva er poenget? At det ikke bare er Civita som mener dette – eller at også andre forskere er påvirket av tankene om å omdanne den norske velferdsstaten grunnleggende? Hayek ville vært storfornøyd, uansett!
Det er helt greit at det kommer ros og ris i en anmeldelse, og det er heller ikke noe feil å mene at mine analyser ikke står til troende, men det er rart at hun ikke forklarer hvorfor. Enda rarere er det at hun påstår at jeg ikke har nok forståelse for rettsstaten og markedsmekanismens gode virkninger. Alt uten å nevne et eneste eksempel. Ikke helt professornivå? Jeg kan forsikre at jeg er en varm tilhenger av rettsstaten og den norske, sosialliberale velferdsstaten, igjen tuftet på ideene om maktspredning og markeders positive bidrag til samfunnsutviklingen. Dette går klart fram av bokens siste kapittel.
Så tillegger Holst meg en konspirasjonsteori: Lars Peder Nordbakken, en av Civita-gründerne og medlem av Mont Pelerin Society, må være «en skjult strateg» for å få fortellingen min til å gå opp, skriver hun. Intet kunne vært mer feil. Nordbakken har jeg intervjuet flere ganger, og han er helt åpen om sin tilknytning til Mont Pelerin Society, og at han skal arrangere dets årsmøte i 2022. Et møte Holst mener jeg burde skrevet mer om. Det tolker jeg som at hun ser betydningen av dette nyliberale, intellektuelle kraftsentrumet, tross alt – årsmøtet vil bli en sjeldent god anledning til å se på Civitas rolle innenfor den internasjonale bevegelsen: I hvilken grad vil de spille en modererende kraft i forhold til angloamerikanske, markedsradikale tenketanker? Forhåpentligvis mye tydeligere enn da jeg deltok på årsmøtet i 2016. Det lover i så måte godt at Nordbakken er blitt mer kritisk til sider ved Hayeks tenkning, som jeg skriver i boken.
Hvis jeg ikke visste bedre, kunne anmeldelsen tolkes dit hen at Holst mener å tro at eksperter, forskere og professorer er nøytrale formidlere av kunnskap. Spørsmålet til Holst blir da: Har idekrig, eller verdikamp, som det mer heter her hjemme, vært uvesentlig for omdanningen av den norske velferdsstaten de siste tiårene, eller har akademia spilt en framtredende rolle? Er det problematisk for forskere som Holst selv at tenketanker selektivt velger sitater fra bøker og rapporter, for å føre idekrig ved hjelp av deres legitimitet og troverdighet?
Civita har lyktes med å tilknytte seg ledende akademikere. Disse professorene blir ikke dårligere akademikere av det, og det er på ingen måte fordekt. Men det er kanskje et tankekors for forskere at forskning blir brukt i en idekrig for å fremme interessene til Civitas eiere.
Ivar Hippe er journalist og forfattar.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Sakprosa
Så spennende at en velrenommert forsker anmelder Korstoget mot velferdsstaten (Dag og Tid 20. august 2021), var min første tanke. Vel inne i lesningen steg imidlertid forundringen over professor Cathrine Holsts kritikk. Ville hun helst ha hatt en annen bok? Hvilket ærende løper hun?
Korstoget mot velferdsstaten handler først og fremst om en internasjonal påvirkningsbevegelse. Basert på fakta og intervjuer med nøkkelspillerne i denne bevegelsen i dag forteller den hvordan velferdsstaten, slik vi kjenner den i Skandinavia, gradvis har blitt hovedfienden. Den dokumenterer hvordan de tre hovedtenkerne innen den markedsradikale tradisjonen, Friedrich Hayek, Milton Friedman og James Buchanan, har lagt en strategi for å bygge ned staten og, som et første skritt, la private virksomheter ta over offentlige, skattefinansierte tjenester.
Våpenet i denne selverklærte idekrigen er et idesystem utviklet av de tre store. Jeg har tatt utgangspunkt i skriftene til de tre husgudene og gitt min framstilling av deres ideologiske byggverk, med vekt på deres teori for å bygge gode samfunn og hvordan den demokratiske staten bør begrenses. Dette idesystemet er så kritisert ved hjelp av Francis Fukuyama og Edmund Fawcett, for å nevne et par. Den globale bevegelsens uttalte mål er å påvirke det Hayek kalte bruktselgere av ideer – og en typisk bruktselger er en forsker eller professor, igjen ifølge Hayek. Jeg mener denne bevegelsen er en av de største truslene mot det sosialliberale demokratiet, og at den har bidratt til svekkelse av velferdsstaten i flere land. Konsekvensene av flere tiår med markedsradikale reformer kan vi nå lese ut av flere meningsmålinger: sviktende tillit til de sentrale institusjonene i det liberale demokratiet, enten det er rettsvesenet, mediene eller politikerne – og valg av demagoger som Donald Trump og Jair Bolsonaro.
I stedet for å gå inn i denne høyaktuelle problematikken tar Holst på seg professorbrillene. Hun mener jeg ikke er skolert nok i politisk filosofi, og krever at min gjennomgang av skriftene til Friedrich Hayek, Milton Friedman og James Buchanan burde måles opp mot den eksisterende forskningslitteraturen. Hun ønsker seg åpenbart at dette skulle vært nok en forskningsbok – og ikke en kritisk rapport fra denne internasjonale bevegelsen. En bevegelse som opererer med en banalisert liberalisme, med den demokratiske staten som den truende ulven i enhver sammenheng. Så har selvfølgelig Holst rett i at liberalismen som ideologisk strømning langt ifra er entydig – og at det er behov for god og relevant forskning. Min bok handler derimot om en bevegelses idekrig.
Holst starter med velmente råd om at det journalistiske ved boken burde vært mer utdypet, men etter hvert virker hun å være på krigsstien. Hvilken krig kjemper hun? Civitas, skjønner vi mot slutten.
Utviklingen til norske Civita er drøftet i ett av bokens kapitler, med et nært blikk på forholdet til den svenske forløperen Timbro, fordi det selvfølgelig er relevant at Civita inngår i et internasjonalt fellesskap av tenketanker og var direkte inspirert av sin svenske forløper. Konklusjonen på denne drøftingen er imidlertid at den norske tenketanken skiller seg ut og er langt mindre markedsradikal enn sine utenlandske søstre, også Timbro. Eksempelvis støtter Civita den norske modellen med trepartssamarbeid, mens de internasjonale tenketankene lenge har ført en vellykket kamp mot fagforeninger i sine land. Holst har helt rett i at Kristin Clemet har vært en god leder. Jeg skriver i min bok at Civita er en suksess, blant annet fordi den skiller seg ut innen det globale nettverket av tenketanker.
Det bør også være av interesse at jeg ble anklagd for å ta med silkehansker på Civita i Klassekampens anmeldelse. Nøktern analyse, kan det også kalles.
Holst er øyensynlig en varm tilhenger av Civita, og jeg undres over at Holst tilsynelatende bagatelliserer Civitas påvirkning av samfunnsutviklingen i Norge. På bekostning av kritisk drøfting av bokens innhold finner hun plass i anmeldelsen til å ramse opp folk som jobber i Civita og hva de har studert. I en anmeldelse! Mener hun med dette å gi et kvalitetsstempel på alt Civita gjør? At det er harmløst at de foreslår å privatisere statlige velferdstjenester, å redusere skattene, at det er greit å kutte i sykelønnsordningen og åpner for å innføre betaling for utdanning? Mener en professor i sosiologi at vi ikke bør ha kritiske øyne på denne politiske maskinen? Mener Holst at det ikke eksisterer en strømning innen liberalismen som radikalt vil endre samfunnet gjennom mer marked og mindre stat?
Holst trekker til slutt fram en forsker som har foreslått at barnetrygden bør behovsprøves, et brudd på det universalistiske prinsippet som ligger til grunn for velferdsstaten. Hva er poenget? At det ikke bare er Civita som mener dette – eller at også andre forskere er påvirket av tankene om å omdanne den norske velferdsstaten grunnleggende? Hayek ville vært storfornøyd, uansett!
Det er helt greit at det kommer ros og ris i en anmeldelse, og det er heller ikke noe feil å mene at mine analyser ikke står til troende, men det er rart at hun ikke forklarer hvorfor. Enda rarere er det at hun påstår at jeg ikke har nok forståelse for rettsstaten og markedsmekanismens gode virkninger. Alt uten å nevne et eneste eksempel. Ikke helt professornivå? Jeg kan forsikre at jeg er en varm tilhenger av rettsstaten og den norske, sosialliberale velferdsstaten, igjen tuftet på ideene om maktspredning og markeders positive bidrag til samfunnsutviklingen. Dette går klart fram av bokens siste kapittel.
Så tillegger Holst meg en konspirasjonsteori: Lars Peder Nordbakken, en av Civita-gründerne og medlem av Mont Pelerin Society, må være «en skjult strateg» for å få fortellingen min til å gå opp, skriver hun. Intet kunne vært mer feil. Nordbakken har jeg intervjuet flere ganger, og han er helt åpen om sin tilknytning til Mont Pelerin Society, og at han skal arrangere dets årsmøte i 2022. Et møte Holst mener jeg burde skrevet mer om. Det tolker jeg som at hun ser betydningen av dette nyliberale, intellektuelle kraftsentrumet, tross alt – årsmøtet vil bli en sjeldent god anledning til å se på Civitas rolle innenfor den internasjonale bevegelsen: I hvilken grad vil de spille en modererende kraft i forhold til angloamerikanske, markedsradikale tenketanker? Forhåpentligvis mye tydeligere enn da jeg deltok på årsmøtet i 2016. Det lover i så måte godt at Nordbakken er blitt mer kritisk til sider ved Hayeks tenkning, som jeg skriver i boken.
Hvis jeg ikke visste bedre, kunne anmeldelsen tolkes dit hen at Holst mener å tro at eksperter, forskere og professorer er nøytrale formidlere av kunnskap. Spørsmålet til Holst blir da: Har idekrig, eller verdikamp, som det mer heter her hjemme, vært uvesentlig for omdanningen av den norske velferdsstaten de siste tiårene, eller har akademia spilt en framtredende rolle? Er det problematisk for forskere som Holst selv at tenketanker selektivt velger sitater fra bøker og rapporter, for å føre idekrig ved hjelp av deres legitimitet og troverdighet?
Civita har lyktes med å tilknytte seg ledende akademikere. Disse professorene blir ikke dårligere akademikere av det, og det er på ingen måte fordekt. Men det er kanskje et tankekors for forskere at forskning blir brukt i en idekrig for å fremme interessene til Civitas eiere.
Ivar Hippe er journalist og forfattar.
Fleire artiklar
Eit hus i Ål kommune vart teke av jordskred under ekstremvêret "Hans" i august i fjor.
Foto: Frederik Ringnes / NTB
Husforsikring i hardt vêr
Kan klimaendringane føre til at også norske heimar blir umoglege å forsikre?
Folkerørsla for lokalsjukehusa demonstrerer mot helseføretakmodellen utanfor Stortinget i 2017.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Vestre må avslutte konflikter og beklage
«Svært mange av de 300.000 som jobber i Helse-
vesenet, merker daglig følgene av Helseforetaks-
modellen som nå videreføres av Ap og Sp.»
Teikning: May Linn Clement
Tid for realitetsorientering
Valet av Donald Trump til president er ikkje noka tilfeldig ulukke, men ei fylgje av dårleg politisk handverk gjennom lang tid.
Ruslan Gorovij sender pengane han tener som artist, heim til Kyiv, der vener kjøper vedlass til ukrainarar som treng varme i vinter.
Foto: Ukrainian online sales
Eit nytt lovframlegg som legg opp til at det skal bli straffbart å selje ulovleg hogd skog, vil ikkje minst råke folk i øydelagde hus.
James Rebanks på Lillehammer sist veke.
Foto: Morten A. Strøksnes
Ein mann for alle årstider
LILLEHAMMER: Etter å ha skrive to svært populære bøker om landbruk og sauehald hamna James Rebanks i ei krise som førte han til eit dunvær på Helgeland.