Civitas professor?
«Ville Cathrine Holst helst ha hatt en annen bok? Hvilket ærende løper hun?», spør Ivar Hippe.
Foto: Universitetet i Oslo
Så spennende at en velrenommert forsker anmelder Korstoget mot velferdsstaten (Dag og Tid 20. august 2021), var min første tanke. Vel inne i lesningen steg imidlertid forundringen over professor Cathrine Holsts kritikk. Ville hun helst ha hatt en annen bok? Hvilket ærende løper hun?
Korstoget mot velferdsstaten handler først og fremst om en internasjonal påvirkningsbevegelse. Basert på fakta og intervjuer med nøkkelspillerne i denne bevegelsen i dag forteller den hvordan velferdsstaten, slik vi kjenner den i Skandinavia, gradvis har blitt hovedfienden. Den dokumenterer hvordan de tre hovedtenkerne innen den markedsradikale tradisjonen, Friedrich Hayek, Milton Friedman og James Buchanan, har lagt en strategi for å bygge ned staten og, som et første skritt, la private virksomheter ta over offentlige, skattefinansierte tjenester.
Våpenet i denne selverklærte idekrigen er et idesystem utviklet av de tre store. Jeg har tatt utgangspunkt i skriftene til de tre husgudene og gitt min framstilling av deres ideologiske byggverk, med vekt på deres teori for å bygge gode samfunn og hvordan den demokratiske staten bør begrenses. Dette idesystemet er så kritisert ved hjelp av Francis Fukuyama og Edmund Fawcett, for å nevne et par. Den globale bevegelsens uttalte mål er å påvirke det Hayek kalte bruktselgere av ideer – og en typisk bruktselger er en forsker eller professor, igjen ifølge Hayek. Jeg mener denne bevegelsen er en av de største truslene mot det sosialliberale demokratiet, og at den har bidratt til svekkelse av velferdsstaten i flere land. Konsekvensene av flere tiår med markedsradikale reformer kan vi nå lese ut av flere meningsmålinger: sviktende tillit til de sentrale institusjonene i det liberale demokratiet, enten det er rettsvesenet, mediene eller politikerne – og valg av demagoger som Donald Trump og Jair Bolsonaro.
I stedet for å gå inn i denne høyaktuelle problematikken tar Holst på seg professorbrillene. Hun mener jeg ikke er skolert nok i politisk filosofi, og krever at min gjennomgang av skriftene til Friedrich Hayek, Milton Friedman og James Buchanan burde måles opp mot den eksisterende forskningslitteraturen. Hun ønsker seg åpenbart at dette skulle vært nok en forskningsbok – og ikke en kritisk rapport fra denne internasjonale bevegelsen. En bevegelse som opererer med en banalisert liberalisme, med den demokratiske staten som den truende ulven i enhver sammenheng. Så har selvfølgelig Holst rett i at liberalismen som ideologisk strømning langt ifra er entydig – og at det er behov for god og relevant forskning. Min bok handler derimot om en bevegelses idekrig.
Holst starter med velmente råd om at det journalistiske ved boken burde vært mer utdypet, men etter hvert virker hun å være på krigsstien. Hvilken krig kjemper hun? Civitas, skjønner vi mot slutten.
Utviklingen til norske Civita er drøftet i ett av bokens kapitler, med et nært blikk på forholdet til den svenske forløperen Timbro, fordi det selvfølgelig er relevant at Civita inngår i et internasjonalt fellesskap av tenketanker og var direkte inspirert av sin svenske forløper. Konklusjonen på denne drøftingen er imidlertid at den norske tenketanken skiller seg ut og er langt mindre markedsradikal enn sine utenlandske søstre, også Timbro. Eksempelvis støtter Civita den norske modellen med trepartssamarbeid, mens de internasjonale tenketankene lenge har ført en vellykket kamp mot fagforeninger i sine land. Holst har helt rett i at Kristin Clemet har vært en god leder. Jeg skriver i min bok at Civita er en suksess, blant annet fordi den skiller seg ut innen det globale nettverket av tenketanker.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
