Politikk

Åse Thomassen

«Det var så vidt båten bar», sa legenden Haakon Lie fra scenen på Folkets hus i 2005. Stemmen til hundreåringen hadde fremdeles kraft. Han hadde selvsagt rett. Arbeiderpartiet gjorde ikke et strålende valg i 2005, selv om alliansen med SV og SP fikk flertall på Stortinget. Statsviteren Dag Einar Thorsen bør kanskje være forsiktig med å finne suksessoppskriften til AP fra Jens Stoltenbergs andre regjering. AP fikk 32,7 prosent av stemmene, åtte år etter at tidligere statsminister Thorbjørn Jagland stilte samfunnet et kabinettspørsmål der han sa at han ville gå av som statsminister om partiet ikke fikk mer enn 36,9 prosent av stemmene.

Arbeiderpartiet har beveget seg fra klassesamfunnet, beinhard klassekamp, til en tid da klasseskillene sjeldnere er et tema. I dag snakker AP heller om fattigdom der problemene gjelder et antall individer, enn om strukturer som fremmer fattigdom.

Gjørv-kommisjonen (2012) kritiserte kulturen i politiet. Kulturen er kanskje enda viktigere for AP som organisasjon. AP har på den ene siden et imponerende partiapparat. På den andre siden har man en organisasjonskultur med mange ulike sjikt, fra dem som klapper uansett hva lederen sier, til dem som ser på seg selv som eliten i partiet, enten de er 27 eller 32 år, dyktige eller ei. Et munnhell sier at «noen har snakket sammen» i AP. Jeg vil mene at det at noen snakker sammen, er blitt en organisatorisk sannhet. Nettverkene har fått for stor makt på bekostning av partiets organisasjon.

En partifelle uttrykte det slik sist vår: «Jeg er nok litt skuffet over mange forhold. AP har på mange områder blitt et annet parti. Tidligere var partiet bygget på kunnskaper og innsikt. Nå settes for mange personer i maktposisjoner uten at de har utdanning, kunnskaper eller innsikt.»

AP har en forbausende lav interesse for kunnskap på felt som politiet og velferdsstaten. Etter krigen hadde sosialøkonomene en sterk plass i AP og LO. Juristene står sterkt i LO, men utover det er det pussig å se hvor lite kunnskap på ulike fagområder betyr for politikkutformingen til AP. Derfor kunne Jens Stoltenberg gang på gang hevde at det ville bli et mer effektivt politi og 500 flere politifolk i gatene etter politireformen i forrige tiår. Det ble selvsagt ikke det.

Dag Einar Thorsen nevner samarbeidet med Venstre og KrF i 2017 som noe som oppstod som «lyn fra klar himmel». Det samme kan man si om samtalene mellom Jens Stoltenberg og Lars Sponheim (V) før valget i 2009. Disse samtalene var heller ikke forankret i partiets organisasjon.

Jonas Gahr Støres bokutgivelser før han ble partileder, var på mange måter en iscenesettelse av «den tenkende lederen». Det bidro nok til å gi et urealistisk bilde av Jonas Gahr Støre. Dag Einar Thorsen sier at Gahr Støre omgir seg med folk fra ulike miljøer og grupper. Stemmer egentlig det? Jeg har heller ikke registrert en vitalisert partiorganisasjon etter valget av Støre i 2014.

Høsten 2017 ble det satt ut rykter om Trond Giske. Det var som folk ristet i trærne for å se om det falt frukt ned. #metoo kom så altfor beleilig for maktkampen i den øverste ledelsen. Thorsen mener at Giske skulle skjønt alvoret tidligere, men der er jeg uenig. Det hadde vært viktigere om prosessen var ryddig uten mediene som pådrivere. Trond Giske er en dyktig politiker. Det er et tankekors at tidligere ledere ikke har grepet fatt i de mindre positive egenskapene til Giske. Samtidig er det vanskeligere å utøve personalledelse i et parti. Der en bedriftsleder har styringsrett, har en politisk leder ingen garanti for å bli gjenvalgt. Politikere som ønsker gjenvalg, kan ønske at antall motstandere er lavest mulig.

AP kan komme sterkt tilbake før man vet ordet av det. Det er fremdeles et av landets sterkeste partier, men det er også fare for at alt må bli verre før det blir bedre. Det synes lite sannsynlig at Erna Solberg faller på et politisk bananskall. AP burde derfor ha god tid til å utvikle partiet før valget i 2021.

Åse Thomassen er statsviter og tidligere medlem av AP.