Ansvarsfraskrivelsens kunst i Martine-saken – hva er utenriksministeren så redd for?

Myndighetene fremhever hyppig norsk etikk i utlandet – bare det er langt nok unna til ikke å skape konsekvenser i eget land. Martine-saken handler om de mest grunnleggende verdibegreper vi kjenner – herunder at mennesker stilles rettslig til ansvar for sine handlinger. UDs ansvarsfraskrivelser i å bidra til at den mistenkte i Martine-saken bringes tilbake til England for rettsforfølgning, synes etter snart 14 år å være opphøyet til en kunstart.

Nylig avlysning av et pressemøte med den jemenittiske og norske utenriksminister etter et møte mellom de to i Oslo torsdag 2. september virker symptomatisk.

En journalist som arbeider med unnfallenheten i Martine-saken, fikk møteforespørselen avslått. Henvisningen til behov for egen translatør virket underlig da ministeren viste seg å snakke utmerket engelsk.

Tirsdag 31. august foreslo deretter UD at et fåtall journalister kunne få et kort pressemøte etter ministermøtet, men med påmeldingsfrist allerede innen kl. 10.00 neste dag, og uten at det ville bli gitt anledning til intervjuer. Martine-stiftelsens leder, advokat Patrick Lundevall-Unger, ba UD om en egen samtale med den jemenittiske utenriksminister. Dette ble avslått og pressemøtet senere avlyst – denne gang med begrunnelsen i at den norske utenriksministeren måtte i et presserende møte utenlands.

Å stille på internasjonale møter kan selvsagt være del av en utenriksministers hverdag. Ulikt sine forgjengere har imidlertid utenriksminister Søreide også avslått alle tidligere møteforespørsler fra Martine-stiftelsen og Martines far.

At VG ble valgt ut for eksklusivt å dekke ministermøtet torsdag, indikerer en stram og påfallende regi fra UDs side. VGs artikkel nevner kun at Martine-saken ble tatt opp med den jemenittiske ministeren, men intet om noe resultat for å bringe saken fremover.

I møte på Stortinget fredag tok stortingsrepresentantene Tetzschner og Tybring-Gjedde derimot opp Martine-saken kraftfullt i møte med den jemenittiske minister. Ifølge Tetzschner skal ministeren ha vært svært lydhør og imøtekommende langt over nivået som man kan tilskrive diplomatisk høflighet. Han var veldig klar over saken, men fortalte at det rent fysisk var vanskelig å få tak i mistenkte (da mistenkte befinner seg i Houthi-kontrollert område, min merknad), men påpekte at saken var høyt oppe på deres agenda. Forslag om installasjoner for ansiktsgjenkjennelse på Aden flyplass ble dog diskutert da Jemens eneste operative flyplass befinner seg i Sør-Jemen, hvor ministerens regjering har kontroll.

Stortingsrepresentantene fremholdt videre at så lenge den antatte gjerningsmann ikke var utlevert for rettsforfølgelse, ville det være et uløst og nagende problem i det bilaterale forholdet mellom Norge og Jemen. Effekten av at saken forblir uløst, ville forme norsk opinions oppfatning av Jemen og vise at ministerens regjering ikke har kontroll. Slikt vil også kunne redusere den norske giverviljen, hvor norske skattebetalere i dag yter støtte på 20 millioner euro til Jemen. Det ble understreket at den folkelige støtten og giverviljen kunne bli skadelidende «hvis ikke Magnussen familien blir gitt rettferdighet» – uten at dette ble fremsatt som en direkte trussel, ifølge stortingsrepresentant Tetzchner.

I stortingsvalget ble regjeringen og utenriksministeren blant annet målt på hva som er gjort for Norge og norske interesser. Unnfallenhet fra UDs side i innsatsen for rettferdighet for Martine, har ikke vært en god sak for verken UD eller utenriksministeren. Hvorfor det ikke er gjort mer for å løse saken, er uklart. Dette også med bakgrunn i omfattende innsats i andre konsulære saker, med Kongo som et åpenbart eksempel.

Gitt ansvarsfraskrivelse og påtagelig mangel på engasjement i Martine-saken, er det ikke vanskelig å forstå at man i UD er redd for oppmerksomhet om dette.

Da var det åpenbart hyggeligere å «stå på scenen» med USAs utenriksminister og få ros for feltsykehuset i Afghanistan, noe som også kan ha vært viktig og nyttig i forhold til muligheter for internasjonale stillinger i fremtiden.

Så får man håpe at det nå blir «vanlige folks tur» også når det gjelder konkrete bidrag fra påtroppende utenriksminister overfor pårørende i å løse Martine-saken.