Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Det er riktig som Jan Inge Sørbø påpeker i Dag og Tid 12. november, at «i kampen mot totalitære tendensar må ein ikkje tenkja totalitært», men vi må snakke om den økende tendensen til å bruke filosofer som åpent var tilknyttet nazismen, og som påvirket nazismens grunnfilosofi i norsk skjønnlitteratur.
I Erling Aadlands anmeldelse av Jon Fosses nye bok, Eit nytt namn, i Dag og Tid 15. oktober påstår Aadland at hovedkarakteren til Fosse er inspirert av Martin Heidegger. Jeg har ikke lest boken og vet ikke om Aadland har rett i sin påstand. Men jeg skjønner selvsagt at det er Heideggers viktige bidrag til fenomenologi, hermeneutikk og eksistensialisme som eventuelt har vært Fosses inspirasjon.
Jeg finner det likevel oppsiktsvekkende at Aadland ikke drøfter at Martin Heidegger ikke bare er kjent for disse bidragene, men at han også var et aktivt medlem av nazipartiet i Tyskland. Nazismen påvirket hans filosofi, og han påvirket nazismen. Heidegger var i hele sitt liv en notorisk antisemitt, også etter andre verdenskrig. Han er en av de få sentrale medlemmene som aldri unnskyldte sine handlinger eller tanker. I resten av Europa går det flere dype diskusjoner rundt bruken av Heidegger i dag, ikke ulikt de vi har hatt i Norge rundt Hamsun.
