Skule

Merethe Roos og Ane Christiansen

Det har snart gått 20 år siden vi fikk den første læreplanen med full metodefrihet. Dette betyr at det er opp til den enkelte lærer å finne ut av hvordan han eller hun jobber opp mot de vage kompetansemålene som dagens læreplan er kjennetegnet av. For å fylle disse kompetansemålene finnes det ulike bøker og digitale produkter, og det er opp til fylkene, kommunene og/eller skolene å bestemme hva som skal kjøpes inn.

Metodefrihet høres kanskje positivt ut, men uten felles forståelse av hva som skal formidles, er det lett å miste fokus og konsentrasjon, både for lærere og elever.

I skolen i dag har det bredt seg en idé om at en flink lærer er en som er i stand til å hente lærestoff både på tvers av læremidlene og innad i det enkelte læremiddel og å kombinere dette med stoff fra ulike nettsider og materiale som læreren har produsert selv.

Denne praksisen har ledet veien til en oppstykket læremiddelkultur hvor læreren også har blitt både læremiddelredaktør og læremiddelprodusent, ved siden av å være klasseromsadministrator – og faktisk også lærer.

Uten at det ligger til grunn en felles forståelse av hva som klippes og limes sammen, blir lærerne dermed gitt et ansvar som er langt forbi og helt annerledes enn hva de faktisk er utdannet til, eller har tid til, å gjøre på en god måte.

Det fragmentariske støttes av den faktiske situasjonen på produsentsiden. For de ulike forlagenes og kommersielle læremiddelaktørers del betyr det at de gjerne fyller opp bøker og digitale produkter med ulikt stoff som altså kan settes sammen på utallige måter. Kvaliteten er sjelden tilstrekkelig kontrollert: I en presset konkurransesituasjon har verken forlagene eller teknologiselskapene mulighet til å basere seg på forskning eller utprøving før de lanserer produktene sine.

Digitale læringsarenaer er en milliardindustri, nettopp fordi de kjappe og enkle løsningene gir best inntjening. Å få de beste forfatterne til å skrive gode og gjennomarbeidede læremidler er derimot tidkrevende, og det fordrer langsiktige investeringer.

Ideen om at alt skal kunne tilpasses den enkeltes behov, er i virkeligheten en ansvarsfraskrivelse. Det er i praksis ikke mulig å skreddersy egne læringsløp til hver enkelt elev, og det er også et spørsmål om det vil hjelpe elevene å oppnå nødvendige ferdigheter, kunnskap og kompetanse. Har man et godt læremiddel som utgangspunkt, vil det sannsynligvis være en enklere jobb å lage ulike innganger til stoffet som skal formidles i klasserommet, enn å hente fra ulike kilder.

Men hva er et godt læremiddel? Denne diskusjonen har druknet fullstendig i de siste årenes kamp for og imot skjerm. Kritikken mot digitaliseringen av skolens undervisningsmateriale kommer nå fra flere hold, og den er en god mulighet til å løfte debatten om hva læremidler er og bør være. Myndigheter, skolefolk, lærerutdanningsinstitusjoner og forlagsbransjen må gjøres bevisst at gode læremidler er en forutsetning for å kunne utøve skolens danningsoppdrag.

Læremidlene er tradisjonelt sett vår mest leste litteratur, den mest utlånte på bibliotekene, den mest (ulovlig) kopierte og samtidig den minst omtalte.

Den beskjedne omtalen av læremidlene i det offentlige rom står ikke i forhold til læremidlenes fremskutte plass i skolegangens økosystem. Å mestre læremidlene er en helt sentral del av det å mestre skolen. Dette bør både politikere, forlag og interesseorganisasjoner ta inn over seg.

Det bør settes av tilstrekkelig med midler til å kunne utvikle nødvendige og gjennomarbeidede læremidler som baserer seg på forskning, og som reflekterer læreplanens målsetting for kunnskap og kompetanse.

Gode læremidler er en forutsetning for at elevene kan oppleve glede over å lære og utvikle seg til selvstendige, kreative og kunnskapsrike individer.

Merethe Roos er professor ved Universitetet i Søraust-Noreg.

Ane Christiansen er lærar og forfattar med doktorgrad.