Usminka Beethoven
Steven Isserlis’ sonateframføring var alt anna enn eit spel for galleriet.
Steven Isserlis spela cellomusikk av Ludwig van Beethoven (1770–1827) i Troldsalen på Troldhaugen. Robert Levin akkompagnerte ved hammarklaveret.
Foto: Thor Brødreskift
Konsert
Ludwig van Beethoven:
Cellosonatar og
-variasjonar
Steven Isserlis, cello; Robert Levin, hammarklaver.
Troldsalen, 29. mai
Cellospelet til engelske Steven Isserlis opplevde eg fyrste gongen på innspelinga hans av Antonín Dvoráks cellokonsert. Den leikande fraseringa hans og dei direkte, brutale ansatsane med bogen tiltalte meg. Og då eg las det personlege essayet hans i omslagsheftet, der han vyrdlaust hevda at Dvoráks spesielle måte å handsama celloen på til tider lét «som eit esel som lid neversamanbrot», fekk eg eit heilt spesielt inntrykk av mannen.
Mykjeseiande manke
Beethoven-konserten hans i Troldsalen, konsertsalen ved Edvard Griegs villa på Troldhaugen, stadfeste biletet mitt av denne uortodokse kunstnaren. Den gråkrøllete manken hans, voluminøs som ein barokkparykk, svinga i takt med bogerørslene. Og blikket, som veksla mellom stålhardt fokus og åndsfråvær, gav kjensla av at han fyrst og fremst spelte for seg sjølv, og at me publikummarar tilfeldigvis var så heldige å få oppleva det heile.
Og ei stor oppleving blei det. Saman med den amerikanske pianisten og Harvard-professoren Robert Levin gav han oss eit usminka bilete av Beethovens cellomusikk. Programmet byrja med Cellosonate nr. 1 i F-dur, op. 5:1, som var nybrottsarbeid i 1791, for dei to instrumenta er handsama heilt likeverdig. Både samspelet og samklangen imponerte; Levin nytta eit hammarklaver frå byrjinga av 1800-talet, som har «sprøare» ansats og kling linnare enn eit moderne flygel.
Gode overgangar
Tolv variasjonar for cello og klaver i F-dur, op. 66 (1796), fungerte som intermesso. Beethoven vrir og vender her på ein «hit» i samtida, W.A. Mozarts «Ein Mädchen oder Weibchen» frå syngjespelet Tryllefløyta. Rolla til dei to musikarane veksla frå variasjon til variasjon, og sjølv om dei aldri såg kvarandre i augo, skifte dei intuitivt mellom å vera solist og å vera akkompagnatør.
Cellosonate nr. 4 i C-dur, op. 102:1 (1815), er, ulikt dei to førre stykka, eit moge Beethoven-verk, det tyskarane kallar «ein Spätwerk». «Adagio»-opninga av andresatsen er eksentrisk, forma som eit instrumentalt resitativ, som Isserlis og Levin gav ein svivande og vag dåm. Overgangen til den snøgge, rytmisk markante «Allegro vivace»-delen er òg diffus, for det er som om Beethovens tankerekkje gradvis fell frå kvarandre, før han samlar seg att med veldig energi. Med svær boge- og mankesving sette Isserlis i gang allegroen, ein effekt som kan synast overdriven når han er skildra på prent. Men live hadde han stor verknad.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Konsert
Ludwig van Beethoven:
Cellosonatar og
-variasjonar
Steven Isserlis, cello; Robert Levin, hammarklaver.
Troldsalen, 29. mai
Cellospelet til engelske Steven Isserlis opplevde eg fyrste gongen på innspelinga hans av Antonín Dvoráks cellokonsert. Den leikande fraseringa hans og dei direkte, brutale ansatsane med bogen tiltalte meg. Og då eg las det personlege essayet hans i omslagsheftet, der han vyrdlaust hevda at Dvoráks spesielle måte å handsama celloen på til tider lét «som eit esel som lid neversamanbrot», fekk eg eit heilt spesielt inntrykk av mannen.
Mykjeseiande manke
Beethoven-konserten hans i Troldsalen, konsertsalen ved Edvard Griegs villa på Troldhaugen, stadfeste biletet mitt av denne uortodokse kunstnaren. Den gråkrøllete manken hans, voluminøs som ein barokkparykk, svinga i takt med bogerørslene. Og blikket, som veksla mellom stålhardt fokus og åndsfråvær, gav kjensla av at han fyrst og fremst spelte for seg sjølv, og at me publikummarar tilfeldigvis var så heldige å få oppleva det heile.
Og ei stor oppleving blei det. Saman med den amerikanske pianisten og Harvard-professoren Robert Levin gav han oss eit usminka bilete av Beethovens cellomusikk. Programmet byrja med Cellosonate nr. 1 i F-dur, op. 5:1, som var nybrottsarbeid i 1791, for dei to instrumenta er handsama heilt likeverdig. Både samspelet og samklangen imponerte; Levin nytta eit hammarklaver frå byrjinga av 1800-talet, som har «sprøare» ansats og kling linnare enn eit moderne flygel.
Gode overgangar
Tolv variasjonar for cello og klaver i F-dur, op. 66 (1796), fungerte som intermesso. Beethoven vrir og vender her på ein «hit» i samtida, W.A. Mozarts «Ein Mädchen oder Weibchen» frå syngjespelet Tryllefløyta. Rolla til dei to musikarane veksla frå variasjon til variasjon, og sjølv om dei aldri såg kvarandre i augo, skifte dei intuitivt mellom å vera solist og å vera akkompagnatør.
Cellosonate nr. 4 i C-dur, op. 102:1 (1815), er, ulikt dei to førre stykka, eit moge Beethoven-verk, det tyskarane kallar «ein Spätwerk». «Adagio»-opninga av andresatsen er eksentrisk, forma som eit instrumentalt resitativ, som Isserlis og Levin gav ein svivande og vag dåm. Overgangen til den snøgge, rytmisk markante «Allegro vivace»-delen er òg diffus, for det er som om Beethovens tankerekkje gradvis fell frå kvarandre, før han samlar seg att med veldig energi. Med svær boge- og mankesving sette Isserlis i gang allegroen, ein effekt som kan synast overdriven når han er skildra på prent. Men live hadde han stor verknad.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?