Steppeklang
Christiania Mannskor gjev oss lyden av framande landskap og lynne.
Christiania Mannskor blir dirigert av Marius Skjølaas, som òg har arrangert fleire av stykka på plata.
Foto: Øystein Sanne
CD
Ymse komponistar og folketonar:
Something Borrowed
Christiania Mannskor; dir.: Marius Skjølaas. LAWO 2019
«Å, du brede, brede steppe/ Store vide/ Å, du moder, moder Volga,/ Volga, du frie» – slik byrjar fyrste songen på Christiania Mannskors Something Borrowed, eit album der dei låner repertoar frå folkemusikken på Island og i Wales, Slovenia, Balkan-landa, Georgia, Romania og – sjølvsagt – Russland, som jo er mannskorlandet par excellence.
Å femna om så mange folkemusikktradisjonar på éi plate er sjølvsagt ei stilistisk utfordring. Men for meg, som ikkje kjenner dei respektive musikalske nasjonalstilane, gjev koret eit truverdig inntrykk. Eit døme er den russiske folkevisa på fyrste sporet: Det breie og vide ved steppene og fridomen ved moder Volga, dette speglar seg i diger korklang med drygt bølgjande vibrato. Det er klangen av Russland.
Vill ridetur
Kvikkare er den georgiske folkevisa «Rytteren», der mannskoristane tek oss med på ein vill ridetur frå Tsjiatura ved foten av Store Kaukasus til Tbilisi. Når det gjeld stemninga, kunne dette vore ein drikkelagssong frå Ronja Røverdatter, samstundes som melodien og arrangementet har arkaiske trekk som minner om vesteuropeisk mellomaldersong.
For dei salmekunnige byr den bosniske folkevisa «En gang gikk jeg til Bembasa» på ei overrasking, for den andre frasen i kvart vers er mest heilt lik «Ingen er så trygg i fare». Ja, salmen lèt seg faktisk syngja på den bosniske tonen, som då kling overveldande melankolsk. Jamnare både metrisk og melodisk enn det kaukasiske og det balkanske er den islandske folkevisa «Sov du, kjære ungen min». På saumlause harmoniar syng koret her om regnet som slår mot ruta i mørket ute, og lavasand som svir det grøne som ein brann.
Gode attdiktingar
Men ikkje alt av det lånte repertoaret på plata er henta langvegsfrå. To av songane er av Edvard Grieg, «De norske fjelde» (tekst av Nordahl Rolfsen) og «Margretes vuggesang» (tekst av Henrik Ibsen), som ensemblet har lånt frå det norske damekorrepertoaret.
Tilskipinga for mannskor, gjord av dirigenten Marius Skjølaas, fungerer fint; særleg likar eg dei klåre harmoniane i «De norske fjelde», som blir sungne med naturleg, luftig deklamasjon.
Trass i det stilistiske mangfaldet har Christiania Mannskor fått til eit heilskapleg album, noko som òg kan førast attende til Håvard Rems gode attdiktingar, som held seg nær rima og rytmane i originalane. Ikkje alle kor tek slike attdiktingar like alvorleg, sjølv om dei er avgjerande for det musikalske resultatet.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikk-
meldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
CD
Ymse komponistar og folketonar:
Something Borrowed
Christiania Mannskor; dir.: Marius Skjølaas. LAWO 2019
«Å, du brede, brede steppe/ Store vide/ Å, du moder, moder Volga,/ Volga, du frie» – slik byrjar fyrste songen på Christiania Mannskors Something Borrowed, eit album der dei låner repertoar frå folkemusikken på Island og i Wales, Slovenia, Balkan-landa, Georgia, Romania og – sjølvsagt – Russland, som jo er mannskorlandet par excellence.
Å femna om så mange folkemusikktradisjonar på éi plate er sjølvsagt ei stilistisk utfordring. Men for meg, som ikkje kjenner dei respektive musikalske nasjonalstilane, gjev koret eit truverdig inntrykk. Eit døme er den russiske folkevisa på fyrste sporet: Det breie og vide ved steppene og fridomen ved moder Volga, dette speglar seg i diger korklang med drygt bølgjande vibrato. Det er klangen av Russland.
Vill ridetur
Kvikkare er den georgiske folkevisa «Rytteren», der mannskoristane tek oss med på ein vill ridetur frå Tsjiatura ved foten av Store Kaukasus til Tbilisi. Når det gjeld stemninga, kunne dette vore ein drikkelagssong frå Ronja Røverdatter, samstundes som melodien og arrangementet har arkaiske trekk som minner om vesteuropeisk mellomaldersong.
For dei salmekunnige byr den bosniske folkevisa «En gang gikk jeg til Bembasa» på ei overrasking, for den andre frasen i kvart vers er mest heilt lik «Ingen er så trygg i fare». Ja, salmen lèt seg faktisk syngja på den bosniske tonen, som då kling overveldande melankolsk. Jamnare både metrisk og melodisk enn det kaukasiske og det balkanske er den islandske folkevisa «Sov du, kjære ungen min». På saumlause harmoniar syng koret her om regnet som slår mot ruta i mørket ute, og lavasand som svir det grøne som ein brann.
Gode attdiktingar
Men ikkje alt av det lånte repertoaret på plata er henta langvegsfrå. To av songane er av Edvard Grieg, «De norske fjelde» (tekst av Nordahl Rolfsen) og «Margretes vuggesang» (tekst av Henrik Ibsen), som ensemblet har lånt frå det norske damekorrepertoaret.
Tilskipinga for mannskor, gjord av dirigenten Marius Skjølaas, fungerer fint; særleg likar eg dei klåre harmoniane i «De norske fjelde», som blir sungne med naturleg, luftig deklamasjon.
Trass i det stilistiske mangfaldet har Christiania Mannskor fått til eit heilskapleg album, noko som òg kan førast attende til Håvard Rems gode attdiktingar, som held seg nær rima og rytmane i originalane. Ikkje alle kor tek slike attdiktingar like alvorleg, sjølv om dei er avgjerande for det musikalske resultatet.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikk-
meldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Nicolas Leirtrø, Øyvind Leite og Amund Storløkken Åse utgjer trioen med namnet I Like to Sleep.
Foto: Sigrid Erdal
Spanande klangunivers
Trondheimstrioen har laga ei mangfaldig plate.
Isbilar er ikkje noko nytt, men heller ikkje nokon garanti for kvalitet.
Foto via Wikimedia Commons
Isbilen spelar høgt, men taper på kvalitet.
Kor mykje vatn er det eigentleg mogleg å ha i ein iskrem og framleis få han til å likne ein fløyteis?
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.